Høyest i Møre og Romsdal fylke (27.08.2021)  

Mer eller mindre spontan tur til Tafjordfjella. Langweekend på hytten, og med meget lovende værmeldinger også for Nordvestlandet ville jeg prøve på Pyttegga, fylkestoppen i Møre og Romsdal. Ikke plass på Pyttbua, så jeg satset på telt. Kjørte avgårde fra Vang om ettermiddagen og var framme ved Tunga p-plass ca kl 2030. Satset på å komme noen kilometer oppover i retning Pyttbua. På brukbar, etterhvert noe steinete sti som gikk en del opp og ned med tung oppakning i vestlig retning. Tett fjellbjørkeskog, og jeg fant etterhvert ut at jeg ville over skogrensen før jeg slo opp teltet. Måtte gå over 8 kilometer før jeg var i noenlunde "øppna landskap" og i tillegg ikke hadde altfor mye støy fra strykene i Puttåna. I gryende måneskinn og med god hodelykt gikk det greit å slå leir, på et leie av dvergbjørg. Kald natt; og lite søvn.

Da lyset kom neste morgen ble det plutselig veldig lyst; solskinn og ikke en sky på himmelen! Etter frokost var jeg i gang med å gå med lett dagstursekk litt før kl 0800, og etter bare halvannen kilometer var jeg framme ved Byttbua; strabasene kvelden før hadde mao lønnet seg!
På god sti skrått oppover sørflanken av Putteggenden, videre i steinørken med stort sett god varding mot Pyttegga, hvis toppkrone ikke ble skikkelig synlig før jeg hadde kommet et stykke opp på ryggen vest for Putteggenden.

Et par varder ledet meg litt for mye til venstre, lenger oppe skrådde jeg inn på østeggen, som med småsteinet ur var klart mer lettgått enn den mer storsteinete uren i sørøstflanken.

Toppen kom fort på idet stigningen flatet av; flere varder markerte høyeste punkt i Møre og Romsdal fylke.
I det pene og klare været var utsikten bare helt fantastisk, her kunne man se alle områder med 2000-meter topper i Norge. Særlig fjellrekken i nordvest->nordøst var helt rå, med kjente og ukjente spisse tinder i Romsdalen og på Nord-Møre på rekke og rad. I mer nordvestlig retning, noe lenger borte, kunne kjente fjell på Sunnmøre pekes ut. I sørvest Breheimen med Lodalskåpa og brekule på Jostedalsbreen blant mye annet. I mer sørlig retning var Hurrungane lette å dra kjensel på; dessverre var de karakteristiske "klørne" på Store Ringstind og Store Austanbotntind delvis skjult(bak Tundradalskyrkja?). Andre stortopper med Skardstind, Galdhøpiggen og Glittertinden kunne også med letthet pekes ut. I et "skar" til venstre for Hurrungane er jeg helt sikker på at jeg så den karakteristiske spisse profilen til Uranostinden! For å komplettere bildet helt; i sørøst Rondane og i øst stortopper på Dovre med Snøhettamassivet og Storstygge-Svånåtinden. Pyttegga er en topp med utsikt på aller øverste hylle i slikt vær!!

Satt på toppen i nesten 3 kvarter, kun en lett bris fra sørøstlig kant; ren nytelse både visuelt og kulinarisk (matpakke smakte fortreffelig). Helt alene var jeg også; så ut til at alle som hadde tatt opp plassene på Pyttbua hadde tatt seg riktig så god tid med frokosten. Men, alt har en ende; også oppholdet på denne kremtoppen, så jeg startet å rusle nedover igjen. Tempoet litt labert; har slitt med smerter i høyre ankel siste par uker, særlig ved gange nedover. Traff en toppmotivert dame 200 m under toppen, vi utvekslet en hyggelig prat om kremtopper i Sør-Norge; hun hadde vært på Slogen for to dager siden og skulle på Snøhetta neste dag; ambisiøst! Traff flere toppturister lenger nede, alle smilende og blide og storfornøyde med denne fantastiske turdagen.

Småsvett sisteetappe med tung bør, men likevel bedre enn på forhånd fryktet ned til Tunga P-plass, der biltermometeret viste 20C, og ventende RedBull måtte kjøles ned i elvevannet.
Turdata 28.08.: Ca 24,6 km distanse. Ca 8 timer 40 min total turtid.

Dette var en helt fantastisk tur; med utgangspunkt/overnatting på Pyttbua en lett tur, med 20 kg pluss på ryggen en smule tyngre! Soleklart terningkast seks!