Rokkekjerringa, Blåbredhornet og Storhornet (27.04.2021)

Vårens episke stortur på ski.

Helt siden Oddis, Ole og Johnny gikk denne turen for x-antall år siden så har han sikla på å få gått den selv.
Han er i det ekstra folkestygge hjørnet og i beit etter å ha det litt vondt, så da er det med andre ord den perfekte anledning.

Det varmes inn litt voks i både ski og feller før avreise, siden han vil trenge alle marginer i sin favør. Bilturen innover til Hornindal forløper med en termos med kaffe, og ellers uten videre seremoni. Det parkeres på Engebø i nitiden. Definitivt ikke alpin start, men sent i April får det være greit nok. Den stive maska marineres med solfaktor 50 og han labber avgårde i retning Hjortedalssætra.
Det er nypreppa langrennsløype oppover som er frosset til is, sannsynligvis kjørt opp kvelden i forveien.

Det tegner til å bli en nydelig dag, sola kommer stadig høyere og det er dammende stille i Hjortedalen. Han dreier nordover og inn i Blåbreddalen. Fremdeles er det kompakt snø som er lettgått. Takknemlige kilometer enn så lenge for en som må legge sporet selv. Inne i dalen blir det en god rast før det begynnes på oppstigningen mot Blåbreden. Høydemeterne kommer fort, og på 1100m dreies det vestover for å bagge Blåbredhornet. Han tenker det er best å ta den nå, for han regner med at når det passeres her litt ut på dagen igjen så vil han med all sannsynlighet være fristet til å la den stå igjen.
Det er store overhengende skavler rundt omkring så han har ikke behov for å danse rundt varden.

Nedkjøringen østover mot Blåbreden igjen er helt herlig, og selv om det ikke er allverdens til helling så kan man sette fine svinger i nydelig snø. Den bitre mannen kjenner at det knirker i munnvikene.

Fellene kommer på igjen og han labber over breen i retning rampa som skal ta han opp til et høyere nivå av tilstedeværelse. Selv om det forlengst er vår nede i lavlandet er det full vinter her oppe. Breen og topografien ned mot Lauvadalen har laget spektakulære formasjoner i fokksnø.

Man er eksponert for veggen mot øst et lite parti når det småjogges oppover starten på rampa. Speed is safety. Skredproblemet for dagen er nok solvarmet snø, noe som de gamle skredene som ligger her allerede vitner om. Det problemet vil ikke gjøre seg gjeldende før om enda noen timer, og neste gang det passeres her skal han sørge for at det går enda fortere.

På 1400m knekkes det østover, og etter enda noen høydemeter kommer dagens hovedmål til syne. Rokkekjerringa ser staselig ut, men det er fremdeles et godt stykke bort dit, og beina begynner å merke kilometerne med tråkking av eget spor. Som litt krydder så er det perfekte forhold for såkalte "automatiske helløftere", dvs. kald og tørr snø, men akkurat varmt nok i lufta/sola til at den kladder seg på bindingen under hælene. For en som foretrekker å sette ned hælen, så gir dette ganske sure bein.

Det blir en kort nedkjøring mot sadelen under toppen som gjøres unna med fellene på, før oppstigningen begynner. Han hadde sett for seg at toppen var mer avblåst og steinete, men kan gå på ski til det gjenstår ca. 20 høydemeter. Nå åpner utsikten seg virkelig utover Hjørundfjorden, og det er selvsagt også et nydelig skue rundt resten av panoramaet her fra Kjerringa. Husbonden (Honndalsrokken) sees midt imot tvers over Tyssevatnet.

Selv om det ikke er så mange høydemeterne ned til sadelen igjen så spanderer han på seg å flekke av fellene, siden snøen er såpass fin. Det blir da også noen flotte svinger før fellene må på igjen.

Nå er det for alvor begynt å merkes i beina, og en hofteleddsbøyer som har lugga litt de siste kilometerne er overhode ikke happy på turen bortover i retning dagens høyeste topp, Storhornet. Han er meget fornøyd når han omsider kan plante stavene på toppen, og vite at herfra er det stort sett nedoverbakke hjem.

Det blir en aldeles fantastisk nedkjøring. Disse enorme flankene med nydelig snø helt for seg selv, og det er bare å mate på nedover i noe som fortegner seg som en evighet, med store svinger og med mye fart, ned det ene dalføret etter det andre.
Han får virkelig betalt for de mange kilometerne med slit.

(Red.anm: På video-opptakene så har det i ettertid blitt observert tilløp til noe som kan minne om et smil på den bitre mannen. Det kan selvsagt være at han bare myser mot sola)

Film fra turen kan sees på Vimeo:
https://vimeo.com/543515145

© Arnfred Iversen