Knalltur til Nummestolane og Rambertinden (30.04.2021)  

Nummestolane har vært en aldri så liten "torn i kjødet" i forbindelse med at Fresvikbreen ble detronisert som kommunetopp i Vik høsten 2020 etter at ferske målinger fra Norsk Høydedata hadde målt toppen av Fresvikbreen nærmere ti meter lavere enn Nummestolane, grunnet nedsmelting av iskappen. Global oppvarming kan tydeligvis gi seg mange slags utslag; dette er vel et av de mer uskyldige sådanne!
Så tur til Viks nyslåtte kommunetopp hadde vært omtalt en stund, inntil værmeldinger og redusert skredfare pekte ut aktuelle helg som aktuell "to go". Knut Sverre og jeg dro grytidlig fra Bergen denne fredagen, som allerede fra starten av tegnet til å bli strålende. Etter vel 3 timers kjøring parkerte vi like over Grønsberg hvor det var plass til våre to biler og kanskje et par til. På god grusvei trasket vi av gårde med skiene på sekken, stedvis ganske så bratt,

inntil vi ankom Øvre Nummedalsstøl og litt over. Først her var det noenlunde skiføre og skiene kunne tas fatt. Slak jevn skråflate oppover i nordøstlig retning, og et stykke der framme kunne vi se vestflanken av Rambermassivet reise seg; det så faktisk ikke så avskrekkende ut; herfra.
Matpause på tørr varm stein i blikkstille og solskinn ved ca 1000moh, før vi snart kunne begynne på hovedstigningen, som vi herfra kunne se var noe brattere og lengre enn det hadde sett ut lenger nede fra.
Lettgått hardt føre med tynt lag styre/nysnø øverst, mao perfekt føre! Mange skispor i brattflanken. Vi krysset oss oppover, og i vindstille og steikende sol antok væsketapet etterhvert anseelige mengder, i alle fall for mitt vedkommende(Og jeg som hadde "planlagt" at jeg ikke skulle svette så mye..)
Litt mindre bratt over ca 1400 m, og på 1500 moh flatet det ut. Vi valgte å gå mot dagens hovedtopp først, og fikk et bra nedrenn i førsteklasses puddersnø ned til vann 1453 før vi tok fatt på de ca tre km i sørlig retning mot Nummestolane. Litt opp og ned her, og en periode skyet det over og vinden økte på, så vinterlige gevanter måtte iføres. Jeg var litt dau i kroppen på dette tidspunkt, trolig pga (nok en) væskebommert, men til slutt var vi oppe på det forjettede punkt 1640 moh
Utsikten var storslått, mot øst Fresvikbreen og Stiganosi, langt i nordøst Jutuntopper med Hurrungane som dominerende, i nord Jostedalsbreen med Brenibba og Lodalskåpa og Gjegnen, og i nordvest og vest kunne Blægja og Lihesten pekes ut.
, Vi rente så ned samme vei, jeg var ikke topp motivert for Rambertinden, men etter litt niste og vann(tusen takk; Knut Sverre!) begynte vi oppstigningen mot Rambertinden, trolig delvis i sporene til Endre
Vinden hadde nå spaknet, solen bestemte seg tydeligvis for å holde enda bedre stand mot skyene; og humør og motivasjon var bratt stigende.
Vel oppe på Rambertinden kunne vi konstatere at utsikten herfra var minst like storslagen som fra Nummestolane; nærmere Sognefjorden som den jo ligger. Mot øst så vi både Tverrådalskyrkja, Holåtinder, Hestbrepigger, Hurrungane og atskillige andre topper i Jotunheimen. I vest kunne vi se det rosa skjæret i havet vest for Lihesten, utsikt altså tvers over halve Sør-Norge; hvor ellers kan man oppleve det?!
Fra Rambertinden gikk vi en sløyfe nordvestover på Rambermassivet og særlig her kom utsikten mot ytre del av Sognefjorden til sin rett. Øyeblikkene her oppe; på sen ettermiddagstid, mer enn 1500 meter over havet, og med DET lyset, er inntrykk som fester seg og ikke lett forsvinner fra minnet! Fantastisk var det!

Men; her var enda godbiter igjen denne fantastiske dagen. Føret var prima, og det var bare å kose seg nedover vestflanken i tørr nysnø øverst og tiltagende men ikke tung; slush lenger nedover. Herlig!
VI kom oss etterhvert ned til Øvre Nummedalsstøl og videre ned til bilene uten uhell, mette av inntrykk. For en tur og for en dag det hadde vært!
Tusen takk for super tur; Knut Sverre, og for at du "lokket" meg opp på Rambertinden, som ble en skikkelig bonus!