Hurumhei (11.10.2020)

Gradvis bedre vær etter høljregn i to dager. På tide å dukke ned i Oslofjordtunellen før det blir for seint.
Start med løping/skigang på dagens høgeste topp. Her var stien ei elv i lange perioder, og granitt var ikke nok til å gi skoa friksjon i dag.
Toppunktet har vel både fin og mindre fin utsikt. Du ser rett inn i forsyningsbua til tårnet og har det på en meters avstand, så fotogent er det ikke. Men interessant å merke seg at nedbøren har gjort det hvitt på de synlige toppene over mot Telematk og Hardangervidda.
Ned, og overgang til sykkel. Nakamura i dag, da den lå i bilen fra før og Scott'ens spisskompetanser var antatt irrelevante. Ut i det paradisiske åpne landskapet rundt Klokkerstua. Det er dette jeg husker og som har bitt seg fast siden forrige besøk her nede. Kona på garden sør for kirka gjorde meg oppmerksom på at normaltilstanden der var laus rottweiler, absolutt på en høflig og grei måte. I det ligger også oppfordring om å bruke veien som går på nedsida. Uansett, fra denne ryggen over Drammensfjorden var det kongelig utsikt!
Så bratt opp på skogsveg til der stien tar opp til Knivsfjellet. Her tok jeg dagens hjernedøde beslutning: Å ta med sykkelen og satse på å spare tid på å gå rett ned mot sør etter toppen.
Skiltinga var sparsommelig og for meg, lite informativ. Jeg rota meg inn på en sti som gikk blindt til ei hytte. Herfra var det stilaust, kartkopien var for dårlig til å kunne pinpointe lokaliteten og høydemåleren fortalte om feil ås. Videre, for sikkerhets skyld, nedover. Etter hvert kom en da til topps, økende irritabel på grunn av den dels slepte, dels skulderpåhekta sykkelen. Plasseringa av åsen burde gi formidabel utsikt, men det var det ikke.
Så var planen å følge stien videre sørover. Vekslende retninger ga mistanke om at det ikke var veldig smart, og det gikk etter hvert opp for meg at sykkelklovneriet fant sted i en rundtur, der en først blei tatt veldig langt sør og så måtte nordover igjen mot sprekkedalen ved "Himmelvannet". Attpåtil litt klettersteig her og der, begjærlig gripende hjelpemiddel (stort sett tau) med sykkelen på skuldra.
Etter hvert var jeg på rett rygg. Her åpna det seg litt, og noen berg i dagen bydde på utsikt.
Så bratt og kronglete nedover, tilsynelatende uten ende. Sleping av sykkel, senking av sykkel, henda i tauet, sykkel på skuldra, styret i nasan, pedal i leggen.... Til slutt var jeg nede.
Så på tvers av den neste bygda på Hurumlandet, mot kysten rundt Rolfstangen / Holmsbu. Etter et gartneri kjente jeg meg igjen: Rolvstangen Rundt! Totalseier på den korteste distansen for ca 6 år siden, i ett av mine uhyre sjeldne mosjonsløp (mindre enn 1 pr tiår).
Bratt bakke, så bratt at jeg trilla opp. Så en skjenda topp av verste merke - holdningsløse politikere har tillatt hyttebygging på sjølve toppen, i silhuett, og hytta er under oppføring. Jeg planta beinet på "toppen" ca 1 meter fra sagbenken og tok en foraktende variant av det vanlige toppritualet.
Heldigvis gikk det raskt ned igjen og bort til innsteget til Haraldsfjellet. Her satt jeg sykkelen på feil side av åsen og tok meg deretter bort til stien. Dette så kjapt og lett ut, men det var bratt opp og sykkelsko og allmenn nevrofysiologisk svekkelse ga lav fart.
Etter en luretopp, endelig på hovedtoppen.

Ned, litt rot i overgangen mellom stien og det stygge, kvistete granbestandet der sykkelen sto. Så real business - sykkel til innerst i en skogsveg bak områdets søppelfylling. Nå var jeg litt i skal/skal ikke-modus, men når jeg først hadde kommet meg hit, var jeg nødt til å forsøke å finne stien mot øst-nordøst og Delåsen. Sti og sti, en sjekk av Norgeskart viste at den gjengrodde, tuebefengte blaute renna jeg hadde kryssa var "stien". Men det viste også en viss framdrift, så etter hvert kom jeg meg bort på ryggen til naboåsen i sør. Denne fortjente ikke besøk, så jeg pusha den relativt stilause korteste vegen til topps. Dagens siste. En viss utsikt mot øst, men heller ikke her på høyde med forventning.

Retur, og merkbart irritabel gjennom de vasstrukne myrene "stien" bare gjorde verre å forsere. Ut av kvisthølet, gjennom ei stygg hogstflate og til sykkel. Endelig veldefinert sisteetappe, og nå kvikna kroppen igjen også, med en viss toleranse for trøkk i tråkket før pulsen skrudde seg opp til utilgivelige høgder.
Parkeringsplass ved Stikvannsåsen, til Klokkerstua for å tanke bil og kropp, pratesjuk dame ga never-ending kassakø, snudde på hælen, energibar i bilen, Oslofjordtunellen, himatt. Fårikål, Hansapils.
Hurum er flott, men kulturlandskapet og kysten trumfer skauen.