Om å bli solbrent 27 september; Indian summer på Lauparen (27.09.2020)  

Etter overnatting i Molde opprant søndagen med perfekt vær; sol fra skyfri himmel. I tillegg hadde meteorologene lovet mildere vær enn gårsdagens hustrige forhold. Traff perfekt med fergen fra Molde til Vestnes, men oppdaget så at jeg hadde glemt å lade batteriet på mibiltelefonen. Oppladning med billaderen visste jeg gikk sirupstregt, så jeg stoppet ved Shellstasjonen i Sjøholt og spurte litt beskjemmet om jeg kunne få lade telefonen hos dem. Mannen bak skranken var velvilligheten selv, og etter omkledning til tur og litt avislesing hadde batteriet kommet opp i 45%, som jeg regnet med var nok for turen. Det er Shell det!
Kjørte så i retning Grytalisetra, snart i kortesje; det var tydelig at mange var i samme ærend som meg denne flotte søndagen! Betalte kr 30(50) i bompenger, og ved ankomst Grytalisetra var allerede den første P-plassen full og den neste måtte benyttes. Satset på lette sko(som allerede var våte fra i går..). Vått myrete terreng første kilometeren eller så, ble litt hopping fra stein til stein og på utlagte treplanker, gikk nesten bra...

Lenger oppe bedre og ikke minste tørrere sti, holdt et brukbart tempo(til meg å være..) oppover, og etterhvert ble det i overkant varmt med lange turbukser; heldigvis hadde jeg shorts under og lettelsen i antrekk gikk uproblematisk og anstendig for seg.
Mange turgrupper på vei oppover, vant nesten umerkelig et par hundre høydemeter opp til Trongbotnen der stigningen begynte for alvor.
Innerst i Trongbotnen kryssing av stort snøfelt som lå i skygge og følgelig var hardt og relativt lettgått, deretter bratt opp til bandet mellom Lauparen sin sørrygg og Svartvassegga. Her svinger tråkket 90 gr fra øst mot nord. Pause i solen i le av stor stein med inntak av niste her, i likhet med flere andre.
Etter påfyll av mat og drikke oppover/nordover sørryggen mot Lauparen; bratt; og brattere skulle det bli. Fortsatt godt og varmt; flere (menn..) kom oppover i bar overkropp(!) Siste ca 200 hm før toppen ble det mer og mer snøslaps; i pågående avsmelting, og det rant overalt små smeltevannsbekker. Dette gjorde grus og jord ustabile og halvflytende og berget vått flere steder, og påpasselighet måtte utvises; i brattfjellet her skal man definitivt ikke falle. I kløften like under toppen, hvor det er festet jernstenger i fjellet var det tendens til kø, etter dette greit til toppen, selv om det et par steder hadde begynt å danne seg hardpakket snøslaps som var litt guffent å gå på.
På toppen var det folksomt, og et rundskue med mer eller mindre alpine tinder åpnet seg opp i 360 grader. Jeg kunne dessverre ikke bidra så mye med mine for området mangelfulle topogeografiske kunnskaper; men vakkert var det okkesom! En god bris på toppen, likevel mildt og ingen påtrengende behov for å hive på seg altfor mye tøy. Fikk en lang og hyggelig prat med et par med romsdalsdialekt; mye kjekke folk i fjellet!

Jeg var en god stund på toppen og betraktet utsikten, plutselig var jeg nesten alene, med unntak for et par på vei opp like under toppen. Og mens påpasselighet hadde vært greit på veien opp, var det absolutt påkrevd nedover! Flere steder var det hardtråkket snøslaps, og grus/jordflekker og tildels steiner i oppløsning og potensiell/aktuell bevegelse, så her var det såvisst ikke aktuelt med noen lettsindig lett hoppende nedtur. Heldigvis var det overalt bra tak å holde seg i som en ekstra sikring i fall utglidning, og jo lenger ned man kom jo bedre ble forholdene. Under normale tørre forhold vil dette partiet oppleves uproblematisk for de fleste, men under dagens raske snøsmelting ble det altså en ekstra liten utfordring på en ellers strålende fjelltur. Nede ved bandet på ca 1000 moh ble det igjen veldig fristende å ta en pause i den lave, men godt varmende solen; og ny niste ble inntatt, mens mesteparten av kroppsoverflaten ble gjort tilgjengelig for (antatt) D-vitaminsyntese.

Videre nedover i fortsatt minimalistisk sommerhabitt, der temperaturen var så behagelig at en liten bris faktisk var velkommen. Gikk og filosoferte over hvor utrolig heldig jeg var som fikk oppleve dette fantastiske fjellet og dette nesten uvirkelige væromslaget med tilbakekomst av sommeren i slutten av september. For en dag!!! Soleklart terningkast seks!

Vel innlosjert på Sunde Fjordhotell i Solavågen brant det godt i ansiktet, og jeg kunne (tilfreds) konstatere en god solforbrenning. Sunde Fjordhotell anbefales forøvrig på det varmeste; flotte rom, fantastisk betjening og utsøkt service! Soleklart terningkast seks her også(10 på Hotels.com)!