Med ungdommen forlagt på Jotunheimen Fjellstue var det klart for å avrunde hans fjelluke og få til ei helg for egen del. Midtre Riingstind hadde av en eller annen merkelig grunn blitt stående igjen i mitt tidligere liv, så da var det primære målet gitt.
Ei slags Riingsdalstemning - dysterheten av nordvegg, vestlandsvær, gryteeffekt og endemorene med ragnarokpreg er vanskelig å oppdrive makan til noe anna sted. En av artikkelfortatterne i den klassiske Jotunheimenboka fra seint 70-tall var inne på dette - et sted for folk med store tanker om seg sjøl og behov for krymping av ego.
Vi hadde en utprega uheldig vei ut av dalbassenget og opp på bretungas høgdenivå. Jeg huska ikke at det hadde vært så marginal klyving de to foregående gangene, og nedturen skulle bekrefte at dette var uintensjonelt. På brekanten begynte det å isregne, og det fortsatte en drøy time. I dag var utstyret "tur", og det var godt å labbe rundt i støveltempo med stegjern og skall igjen.
Riingsbreen, dvs det som er igjen av den under nordveggen på Midtre, er en flott portal til vidunderet som åpenbarer seg oppe i skaret, i form av tinder i øst, sør og vest, med stor dramaeffekt.
Av med breutstyr. Først er ura relativt konsolidert og slakk. Deretter brattere og lausere. Jeg så ut en veg rundt noe som kan bli betegna som en framstående bulk, hvor det så slakt ut - med escape-renne på oversida. Det viste seg å holde stikk. Imidlertid var den renna mest til glede for slike som liker å stemme på de største partiklene der alt beveger seg i helling over vanlig rasvinkel. Vel ute av renna var toppartiet fast og innbydende, noe været ikke var.
Juniorlaget hadde ikke lyst på Store, så vi rigga for nedtur. Nå begynte det å hagle og snø intenst, så vi var raskt nede på brekanten og forsøter å pakke raskt for ikke å stå med flat rygg mot nedbøren lenger enn nødvendig.
Om du finner beste veg i terreng uten - eller med svake stier er ofte avhengig av i hvilken retning du prøver å følge den. Stien leda oss nå ned et vått drag til et snøfelt, der det er lett å se for seg at du også kommer opp med ski på ryggen. Noe helt anna enn der vi gikk opp. Så ufattelig klønete gåing på sleipe steiner i ei uendelig morene, der eneste løsning for å få feste var å trampe kanter i steinene inn i den harde, nullfriksjons vibramsålen. "Moraine, moraine, you fill me with horror and pain". Været blei imidlertid stadig bedre, og alle vonde ting må ta slutt, også endemorenene fra Riingsbreens storhetstid.
User comments