Dyrhaugsryggen i kveldssola (10.08.2020)

Vi våknet tidlig denne dagen (uvant for oss!), for å starte klatreruten opp til Søndre Dyrhaugstinden. Vi hadde fått en håndskreven rutebeskrivelse av en forbipasserende på Storen i går, og Jostein hadde klatret den før for lenge siden - så dette skulle gå bra. Vi hadde bare et problem, vi skulle også pakke ned teltet og alt utstyret denne morgenen. Det var utstyr til tur, klatre, sove og mat for de to forrige dagene, og dette skulle jo bli med tilbake igjen til Turtagrø. Vi hadde for så vidt et lite problem til, kroppen var veldig sliten. Vi hadde for noen dager siden gått Austanbotntinden, og dagen i går gikk vi Storen.

Men vi prøver. Det er ingen skam å snu!

Vi klyver opp til klatrestart fra Bandet. Det er fantastisk utsikt mot Storen. Det er et par foran oss, som akkurat har startet klatringen. Vi gjør oss klare for å starte etter dem.

Det er strålende vær, og vi har lagt oss ned på fjellet i solsteken og ser opp på de som klatrer over oss. Vi følger med lenge, plutsleig har det gått 2 timer! Men nå vet vi i hvertfall hvor ruta går.

Vi gjør oss klar, "sikrer" "klatrer". Etter en halvtime har vi kommet halvveis i første taulengde, og er dønn utslitt. "Jeg syntes ikke det er trygt å fortsette" hører jeg ovenfra. "Stolt av deg!" svarer jeg, og firer han ned. Beina hans skalv av utslitthet og jeg så han brukte lenger og lenger tid for hver sikring. Det var definitivt riktig valg, men vi hadde veldig lyst på toppen!

Vi snudde, gikk ned til Bandet, over breen og ned til Tindeklatrehytta. Herifra skrådde vi over mot starten av Dyrhaugsryggen fra Turtagrø. Vi pakket om sekkene, lot 1,5 sekk ligge igjen, og startet turen oppover. Vi hadde ikke god tid på oss, og jeg kjente krampene i leggene komme. Vi fulgte snøfeltene oppover, og gikk for det meste rett opp. Vi brukte rundt to timer fra Tindeklatrehytta til 2000m, der utsikten viser seg mot Bandet og Dyrhaugsryggen viser sin bratthet ned mot breen.