Knutsholet rundt, dagsturen som ikke ble en dagstur likevel (25.06.2020)

Written by ingunnev (Ingunn Egeberg Vári)

Duration 31h 40min
Distance 29.4km
Vertical meters 2,900m
GPS
Ascents Midtre Knutsholstinden (2,170m) 25.06.2020
Nestnørdre Knutsholstinden (2,185m) 25.06.2020
Store Knutsholstinden (2,341m) 25.06.2020
Søre Knutsholstinden (2,145m) 25.06.2020
Vesle Knutsholstinden (2,205m) 25.06.2020
Austre Leirungstinden (2,288m) 25.06.2020
Nord for Austre Leirungstinden (2,260m) 25.06.2020
Midtre Leirungstinden (2,130m) 25.06.2020
Vestre Leirungstinden (2,250m) 25.06.2020
Midtre Nål på Knutseggen (2,045m) 25.06.2020
Nestnørdre Nål på Knutseggen (2,030m) 25.06.2020
Nørdre Nål på Knutseggen (2,031m) 25.06.2020
Søre Nål på Knutseggen (2,072m) 25.06.2020
Skarvflyløyfttinden (2,250m) 25.06.2020
Midtre Skarvflytinden (2,154m) 25.06.2020
Midtre Skarvflytinden Søre (2,130m) 25.06.2020
Skarvflytinden N1 (2,077m) 25.06.2020
Skarvflytinden N2 (2,072m) 25.06.2020
Nørdre Skarvflytinden (2,073m) 25.06.2020
Søre Skarvflytinden (2,210m) 25.06.2020

Oppsummering
En fantastisk tur rundt Knutsholet i strålende vær. Høydepunkt underveis som kan nevnes kort: Masse mogop i Svartdalen, kule pinakler på Knutseggen, masse fin klyving på smale og spennende egger, gøye rappeller, fantastisk utsikt gjennom hele dagen, trivelige folk på Store Knut, en rimelig vellykket 2-3 timers nødbivuakk på 2150 moh, en kronglete og noe ufrivillig "førstebestigning" av en rute i veggen opp mot Midtre Skarvflytind, og en ganske fin (men varm) utmarsj over litt bre, gjennom en bekkedal og i en stort sett pen skog langs Gjende.

Hva gikk bra?
  • Ingen uhell eller skader av noe slag.
  • God stemning hele veien.
  • Pakket lett, følte vi traff bra med både klatreutstyr og klesvalg for det vi hadde planlagt.
  • Camelbak var kjekt å ha for kontinuerlig væsketilførsel på en så varm dag.
Hva gikk dårlig?
  • Feilberegnet tidsbruken totalt, brukte nesten dobbelt så lang tid som estimert.
  • Glemte å ta på solkrem.
  • Kunne hatt med litt ekstra klær, f eks tørre sokker til (eventuell) overnatting.
  • Ble en siste dag uten særlig mat.
Start date 25.06.2020 08:43
(UTC+01:00 DST)
End date 26.06.2020 16:23
(UTC+01:00 DST)
Total Time 31h 40min
Moving Time 18h 51min
Stopped Time 12h 48min
Overall Average 0.9km/h
Moving Average 1.6km/h
Distance 29.4km
Vertical meters 2,899m

Langversjon for spesielt interesserte:
Det ryktes at snøsmeltinga var kommet langt øst i Jotunheimen, og det fristet å komme seg opp i høyden igjen. Både Audun og jeg var gira på noe som involverte klyving og gjerne taubruk. Med kollektivtrafikk (for en gangs skyld) ble Gjende et naturlig utgangspunkt. Vi tok båten inn til Gjendebu, og teltet ved utløpet av Storåe. Turen vi hadde sett oss ut var Knutsholstraversen/Knutsholet rundt. Etter å ha gjort litt research skjønte vi at det var en lang tur, men vi var optimistiske og estimerte et anslag på 16-20 timer. Siden vi ikke måtte pakke for overnatting fikk vi relativt lette sekker, noe vi antok ville hjelpe på tidsbruken.

Vi valgte (kanskje mest av bekvemmelige årsaker) å ikke stå opp særlig tidlig. Avreise ble likevel noe senere enn planlagt, rundt 8:45. Vi la i vei opp mot Svartdalen, tok høyde raskt, og krysset over Svartåa på ei snøbru. Skråninga opp øst mot Knutseggen var frodig og fin, med mange fine mogoper å beundre. Oppe ved vannet fylte vi opp camelbakene med vann, og begynte klyvingen opp steinura. Det bratnet til etterhvert. Vi gikk et sted i kanten av breen, før vi kløyv oppover mot selve eggen. Mulig vi kunne gått mer til høyre fra starten av. Ryggen ble smalere, og etterhvert ganske luftig. Plutselig kom vi over en kant, og kunne se rett bort på alle Nålene. For et sted!

Wow!
Wow!

For å gjøre en (altfor) lang historie relativt kort, besteg vi alle nålene med primærfaktor over 10m. Steinrøysa imellom var ganske uveisom, og vi brukte såklart litt tid på å klatre Søre Nål. Audun ledet opp til “fortoppen”/hylla, og jeg fikk æren av å være først opp. Veldig stilig.
Allerede her var klokka 15:30 (!).

Neste etappe var mye mer lettgått, og både Nørdre og Midtre KHT gikk glatt. Rapellen ned fra Midtre var fin, og det var lett å finne rapellfestet som andre hadde benyttet seg av.
Eggen videre mot Store KHT var heftig og tidvis svært eksponert, men klyvinga var relativt grei. Vi kunne skimte noen folk på toppen, så jeg la inn en liten langspurt for å rekke opp til de før de eventuelt forlot toppen.

Det var noen hyggelige unge karer på vår alder, som hadde besteget Store fra Svartdalen. De kunne fortelle at de hadde vært i området i et par dager allerede, og at de planla å gå videre vestover mot Hurrungane etterhvert, med 12 dager på tur totalt. Stilig opplegg, og vi ønsket hverandre god tur videre.

Vi var ikke lengre enn “nødvendig” på toppen, dette skulle jo ikke være en kosetur! (Denne tanken bar jeg med meg hele veien, jeg følte ikke at vi kunne tillate oss unødvendig kos, altså somling.)

Neste “crux” var den gule trekanten ned fra Store. Vi var forberedt på at det kunne bli krevende, men da vi tittet over kanten så partiet svært skremmende ut. Jeg så ingen gode tak og ble veldig skeptisk. Det skulle visst være mulig med en slags omgåelse, men vi så ingen utprega gode alternativer i vestflanken, som så ganske løs ut. Audun kløyv litt ned, kom tilbake, og mente det skulle være forsvarlig. Jeg var fortsatt usikker, og så for meg alle mulige utenkelige ulykker. Jeg kjente at en liten tåre var på vei, og da ble jeg plutselig irritert på meg selv. Pokker heller, ta deg sammen, Ingunn! Jeg visste jo at slikt ofte ser vanskelig ut på avstand, og blir lett når man kommer nærmere. Dermed var det bare en ting å gjøre, å klyve ned steg for steg, hylle for hylle. Det gikk veldig greit når man først var i gang, og vi kom oss ned uten noen feilsteg.

Neste fjell var Vesle KHT. Den så ut som en flott sukkertopp, og den så fast og fin ut. Da vi hadde forsert hele ryggen ned fra Store, så klyvingen (grønn trekant) mye mer overkommelig ut enn det så ut til på avstand, og det var en fin etappe opp til toppen. Rapellen ned mot Søre var flott den også, og fra Søre var utsikten mot østveggen til Vesle mektig!
Vi var på Søre rundt kl 21:00, men det var fortsatt fint og lyst og jeg hadde enda ikke tenkt så mye på hvor lang tid som gjensto.

Vestre Leirungstinden bød på en passe lang grusbakke, og oppe på toppen ble lyset noe mer gyllent. Heller ikke her ville jeg “kaste bort” for mye tid, så vi ruslet snart videre mot turens siste rappell. Audun fant rappellfestet, som var helt utpå kanten. Rappellen så både lang og bratt ut, og den innfridde. Gøy! Nå gjensto bare litt småklyving ned til Midtre LT, før vi skled ned snøbakkene. Jeg la meg ned og fikk trent litt på utglidning på snø med isøks. Gøy det også. Snart var vi nede i skaret, og endelig var vi halvveis rundt Knutsholet.
Her var klokka kl 22:45.

Audun fant en bekk litt oppi lia, så vi fikk endelig fylt vann igjen. Resten av bakken opp til Østre LT var lang, stedvis løst, men også flere fine klyvepartier. Fint å komme opp til toppen, og se dagens siste lys nordvestover. Jeg hadde trodd det skulle flate litt ut nå (halve dagen hadde jeg stirret med lengsel bort på den flate og fine Skarvflyløyfttinden), men det var enda en liten topp igjen på en slags egg.

Klokka 00:30 var vi endelig fremme på flata, og for en fryd den var å gå der! Deilig å kunne gå med lange steg igjen. Vi begge begynte nå å kjenne oss litt slitne (merkelig nok), og det ble gradvis mørkere og mørkere. Nede i skaret før Søre Skarvflytinden fant vi plutselig tre ulike soveplasser med tilhørende steinmur. Nå virket det som en meget god idé med en pause, så etter noen minutter med rådslagning bestemte vi for å prøve å ta oss en liten blund. Vi var slitne og det var mer klyving og klatring foran oss som vi gjerne ville være litt mer opplagt for. Dessuten ble det mørkere. Vi valgte den beste soveplassen, såklart, og tømte sekkene for hardt og ubehagelig klatreutstyr, og brukte de som liggeunderlag. Tauet fikk jobben som pute, noe som funket bra. Som på alle andre fjellturer hadde jeg med min trofaste redningsfolie, som jeg aldri har fått anledning (heldigvis?) til å teste før nå. Den ble brettet ut, og viste seg å være rimelig passe stor nok til å dekke over to personer om man lå passe tett sammen (som vel uansett var lurt med tanke på å bevare varmen). Når sengen endelig var redd opp, var det bare å legge seg ned og få en god natts søvn. Trodde jeg.

I begynnelsen var det helt greit, og jeg var optimistisk. Men det ble kaldere og kaldere (siden sola hadde gått ned), og selv om jeg hadde på både ulltrøye, en tynn dunjakke og skalljakka, var det veldig kaldt. Noe av problemet besto kanskje av at jeg hadde litt fuktige og klamme sko og sokker etter å ha svettet en hel dag. Men det virket som en enda dårligere idé å ta de av. Skulle gjerne hatt en stillongs også, selv om buksa mi heldigvis ikke var av det tynneste slaget. Vi strevde også litt med å folde folien rundt oss på en god måte, jeg følte den aldri dekket beina ordentlig, men det var ganske vanskelig å dandere den optimalt. Også på sidene ble det litt varierende dekning. Audun sovna etterhvert, og jeg ble liggende våken og skjelvende. Tida gikk likevel, og det er mulig jeg duppet av litt, selv om det ikke føltes sånn. Jeg valgte bevisst å ikke se på klokka underveis, sånt er jo tortur når man ikke får sove, når man venter på at tida skal gå. Gleden ble dermed stor da jeg følte det begynte å bli lyst, jeg sjekket klokka, og den var faktisk 03:30! Da hadde vi ligget der i over 2 timer, og jeg var greit fornøyd. Med en gang jeg begynte å bevege meg våknet også Audun, og da vi tok av folien kjente vi med én gang hvor kaldt det var uten. Uten folien hadde det nok vært potensielt farlig å bli liggende stille så lenge, og om vi skulle fortsatt uten hvile (i mørket) for å holde varmen, hadde vi nok også utsatt oss for en viss risiko. Så det var jommen bra vi hadde den med.

Som tidligere nevnt var vi svært optimistiske i estimeringen av tidsbruk på turen, og vi hadde dermed med tilsvarende lite mat. Audun spiste opp matpakka si allerede på Vesle KHT, og jeg hadde bare en liten pakke Vestlandslefse, en kvart (?) pakke Gjende-kjeks, og en halv pose nøtter (som Audun ikke tålte). Jeg donerte derfor kjeksen til Audun. Vi hadde ikke noe valg uansett, vi måtte jo bare klare oss med det vi hadde.

Varmen kom etterhvert tilbake, i takt med tilbakelagte høydemetre og sola som sto opp. Det var fint å se at dagen var på vei. Turens siste og vanskeligste (?) crux ankom vi ca 5:30. Hammeren var større enn jeg hadde sett for meg, og det var ikke lett å se fra eggen hva som egentlig var letteste vei opp. På forhånd hadde vi ikke gjort noe særlig research, og fikk nok svi litt for det nå. Vi fant et slags hyllesystem ganske langt til høyre, og i mangel på et bedre forslag bestemte vi oss for å gå for det.

Jeg ledet først, og kom opp til et lite dieder, med et pent riss midt i venstre diedervegg. Jeg syntes diederet så farbart ut, prøvde meg litt, men fikk så enormt mye taudrag. Heldigvis minnet Audun meg på at jeg kunne sette standplass, noe som var en veldig god idé. Jeg var nok litt trøtt og sliten, og var litt redd for å måtte baile og klatre baklengs ned igjen. Nå hadde vi faktisk fått øye på en varde lengre til venstre og litt nedenfor der vi sto, muligens markerte den innsteget til ruta. Jaja, nå var vi uansett så godt i gang at det ikke var noen vits i å snu. Audun kom opp til meg, og ledet videre opp diederet, forbi et mini-overheng, og gjennom en slags trang kløft, opp på en svær flate under selve toppen. Han satte standplass, og med unntak av litt taudragforviklinger kom jeg meg også greit opp andre taulengde.

Nå antok vi at vi var like under toppen. Jeg ledet/krabbet først en litt skummel travers med en kort runout og dårlige sikringsmuligheter, før jeg fant en slags vei oppover. Ikke den peneste ruta jeg har klatret noen gang, men gøy var det likevel. Og endelig var vi oppe!

Trøtt, men fornøyd.
Trøtt, men fornøyd.

Igjen var det en sann fryd å gå videre på flat blokkmark. Vi plukket med oss de siste toppene på ryggen, før vi satte kursen ned mot Knutsholet. Hver eneste gang jeg fant en liten flekk med grus eller mose måtte jeg via den, for nå var jeg rimelig lei av stein og ur. Audun gikk først og fant fine traséer, og vi kom oss endelig ned til et lite vann der vi kunne fylle vann. Her fant vi også et svaberg det var skummelt deilig å legge seg ned på, og vi duppet av i ca 1.5 timer her, til kl 11:30.

Mulig jeg våknet av at jeg var varm, for nå stekte sola skikkelig. Vi kom oss opp, gikk videre, og skled ned et lite snøfelt ned mot breen i dalbunnen. Breen var flat, så godt som sprekk- og snøfri, og var full av små og store stein, så det var ikke særlig glatt å gå der, selv uten stegjern.


Endelig ferdig med steinur, og her var det masse fine blomster å beundre. Utsikten i bakgrunnen har vi nok et litt traumatisk forhold til på dette tidspunktet.
Endelig ferdig med steinur, og her var det masse fine blomster å beundre. Utsikten i bakgrunnen har vi nok et litt traumatisk forhold til på dette tidspunktet.

Nedenfor breen kom det en svær elv ut, og det var nok veldig lurt å krysse elva her oppe på breen. Vi fulgte elva nedover, her var det ganske lettgått og flatt. Det gikk også veldig greit å gå ned skråningen mot Gjende, og vi fant noen fine snøfelt som gjorde nedturen lettere.
Både ut ifra kartet og andre turrapporter hadde vi hørt at skogen langs Gjende skulle være helt forferdelig. Vi hadde dermed lave forventninger til fremdriften. Det viste seg at med unntak av et par partier helt i begynnelsen, med litt kratt og bekkedaler, var skogen veldig greit fremkommelig. Vi er jo orienteringsløpere, så mulig vi er vant med mye tettere skog enn fjellfolket.
Det enorme steinraset var noe kronglete å komme forbi, men det var heldigvis ikke så bredt helt nederst ved vannet.
Herifra ble skogen generelt mye mer lettgått, og vi fant også små tråkk som kom og gikk. Det var varmt nå, og jeg var takknemlig for skyggen vi fikk i skogen. Sakte men sikkert ble Gjendebu (på andre siden av vannet) større og større, og vi skjønte at det ikke kunne være langt igjen. Vi passerte en liten koie med to karer (som hadde rodd dit), og de sa det ikke var langt bort til stien, men at vi måtte forberede oss på at Svartåa kunne være krevende å krysse.

De hadde litt rett, for det var mye vann som kom ned. Heldigvis delte elva seg opp i mange mindre armer, og selv om vi ble ganske våte på beina, ble det aldri særlig krevende å komme seg over. Lettelsen var stor da vi endelig kom inn på stien. Nå var vi nesten fremme! Nå gjensto bare de siste hundre meterne over elvesletta under en stekende sol. Det behøver kanskje ikke nevnes at det første vi gjorde da vi kom tilbake til teltet var en dukkert i deilig kaldt smeltevann i en bekk.

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.