Kroppen føles ikke klar for det jeg egentlig har tenkt å gjøre i dag, så ved parkering ved veien til Solli regner jeg med at det blir et par tur-returtopper og nok med det. Ting løsner heldigvis opp mot Furuåsen, og det utsiktsløse toppunktet nås på under en halvtime. Rombeporfyr på toppen blir konstatert. En burde kanskje bevege seg sakte og holistisk i slike trakter og ta bergartsgrensene og landskapsendringene til etterretnng.
Retur samme vei, over veien ved Bergsmarka og på skiløypenett, seinere stier, mot Høgås 328. Nå er jeg nede i skifer/kalksteinsona, og tjukt forvitringsmateriale fjærer under frasparka på stier av absolutt toppkvalitet. Toppen er også for det meste glatt og avrunda med tjukt jordlag, men et par steder står det opp noen 'outcrops', av hvilke en danner toppen og en annen har ei gammal søyle med fastmerke. Rundt er det gjengrodd, så den har nok ikke gjort nytte på ei stønn. Ellers er mye av toppen et vindfallvanvidd etter snauhogst opp mot toppområdet. 2020 - when will they ever learn? Retur på drømmestier til bilen.
Så, gitt litt laber lyst på lange løpsetapper på asfalt - tinderåning til 'utfartsparkering' under den royale klædeisen Skaugumsåsen. Bratt opp blant småbarnsfamilier og basalt, inn på platået til det noe uunnselige toppunktet, via Djupdalsåsen med generøs utsikt, så ned. Her er ett av Akershus' i sin tid utvalgte kulturlandskap, og jeg tenker at landskapet har en viss X-faktor som du ikke finner hvor som helst på bondebygda. Om det er i kraft av pleie, geologi eller generelt siviliserte omgivelser skal være usagt.
User comments