Eikelifjellet og Vasslausfjellet (16.05.2020)

© Sissel Rohølhaugen

Eikelifjellet og Vasslausfjellet

Turens mål var først og fremst Eikelifjellet for å bli snart ferdig med skienslista, bare to topper igjen etter denne. Jeg kikke litt på hvor andre hadde gått og valgte meg ut en trase som ville passe oss.

Vi kjøre fra Skien retning Ulefoss og tok inn ved Tveitan og kjørte til bommen over elva. Her var det gjort litt på vegen og de naturlige parkeringsplassene var borte, men vi parkerte i krysset i kanten.

Så gikk vi over brua med bommen. Ikke lett å komme forbi, litt for høy til å stege over, men kom meg rundt på den ene siden. Anjing valgte andre siden. Inne i hjørnet der brua og vannkanten gjør en avgrensing hadde det samlet seg en del skum og kvist og kvast oppe på vannflata. Dette så ikke bikkja og trodde det var fast grunn. Plutselig så bare hopper han ute og forsvant ned og blir gjennomblaut. Øyvind måtte dra han opp igjen, og vi får oss en god latter. Ikke alt ser ut slik en tror det er.

Vi fortsetter inn grusvegen til vi ser Torgerødstjenn og så tar vi opp en gammel traktorveg til venstre. Den fortsetter opp til kraftlinja og videre oppover. Til slutt så forsvinner den, men vi bare fortsetter opp i fin furuskog og blåbærlyng. Oppover oppover oppover. Nesten før toppen er det ei skjæring som jeg har sett på kartet som jeg lurte på om hvordan det var å passere, men det var en fin oppgang og lett å komme forbi. Da var det bare fine toppområdet igjen mot toppen. Utsikt sydover. Lite folk her oppe, og flott og oppdage like fine steder uten at det går blåmerket sti opp. En elg ble skimtet nede i lia.

Da var målet for dagen nådd, men vi gikk for bonustoppen også, Vasslausfjellet. Da valgte vi å gå ned lia der mange andre har gått ned i blåbærlyng og furu, med litt tettere skog helt nederst. Vi passerte en dårlig sti og gikk så videre ned til den blåmerkede til Vasslausfjellet.

Vi fulgte blåmerka og tenkte ikke så mye hvor vi gikk så lenge det gikk oppover, men så ble det litt feil og vi sjekket ut. Vi hadde gått forbi noe som kunne ligne et stikryss, men var usikre for å det lå en lass med vindfall opp i lia som det så ut som ikke det var ryddet opp i. Vi valgte da å fortsette på hovedstien. Men etter noen meter forsto vi at vi skulle ha tatt av. Vi gjort en shortcut og klatret rett opp på stien i vindfall og frodig skog, og det gikk helt greit. Så var vi på rett veg igjen.

Nydelig oppover stien. Her er det frodig med mye florasnæks, tannrot, vårerteknapp, myske, liljekonvall pluss mengder med hvitveis og gjøksyre. Her skulle jeg gjerne ha vært litt senere på våren.

Vi fortsatte oppover og på kartet skulle det gå en sti til venstre. Vi fant den, men den var ikke merket, men tydelig nok i terrenget. Vi valgte den, men det ble litt tett etterhvert og etter naturreservatgrensa så var det borte og vi måtte gå opp i bratte lia i fin furuskog med blåbærlyng. Rett før toppen kom vi inn på blåmerket igjen, så da visst vi hvor vi skulle gå ned igjen.

På toppen var det kasse og fin utsikt sørover. Det så ut som stien fortsatte over toppen og ned på andre siden. Klarer ikke å finne noe info om den løypa. Kanskje den går ned og så tilbake der vi tok feil i stikrysset opp. Stien var tydelig med ikke den mest brukte.

Tilbaketuren gikk vi den blåmerkede og den var ikke så bratt og lå bedre i terrenget enn der vi gikk opp. Så fortsatte vi ned til grusvegen og videre til bilen. Før vi kom ned på grusvegen hadde det vært hogd, og det var synd, for i dette området hadde jeg funnet turt ført. Det var det ikke mulig å finne nå, alt var borte.

© Sissel Rohølhaugen

© Sissel Rohølhaugen

© Sissel Rohølhaugen

© Sissel Rohølhaugen

© Sissel Rohølhaugen

© Sissel Rohølhaugen

© Sissel Rohølhaugen

© Sissel Rohølhaugen

© Sissel Rohølhaugen

© Sissel Rohølhaugen

© Sissel Rohølhaugen