Jøkulturer (20.04.2002)

Written by mortenh (Morten Helgesen) GSM+

Map
Ascents Hardangerjøkulen (1,861m) 20.04.2002
Punkt på Hardangerjøkulen (1,861m) 20.04.2002
Ramnabergnuten (1,729m) 20.04.2002

Morgentur

Vi ankom Finse stasjon kvelden i forveien og var i grunnen overrasket over hvor mye folk som var på stedet. Ikke var det påske, og ikke var det Skarverenn, men lovende værmelding, det var det.
Fredagskvelden var det nokså skyet, men jeg festet min lit til meterologene og forberedte meg på en pre-frokosttur for å få noen fine bilder rundt soloppgang oppe på breen.
Ved 5 tiden snek jeg meg ut av rommet vårt og en halvtime senere skøytet jeg på skaresnøen over Finsevatnet. Ikke et vindpust, et vidunderlig morgenlys og ikke en sky over breen. Opp bakkene mot Middalsbreen måtte jeg kjempe litt mot min skrale kondisjon, men fra brekanten (med feller på) gikk det strykende oppover den slake brearmen. Enkelte isrygger og sprekkformasjoner tittet opp gjennom den ellers glatte og ubrutte snøflaten og jeg gjorde meg mine tanker om at dersom en bresprekk skulle sluke meg var det små sjanser for at noen ville finne meg. Fornuften satte seg imidlertide raskt i førersete igjen: På en slak brearm i april, uten spesielle strekkpartier tidlig om morgenen på skaresnøen er sjansene for at en skiløper skal falle i en bresprekk sannsynligvis mindre enn at man skal komme ut for en alvorlig trafikkulykke. Så jeg trøstet meg med det inntil de første solstrålene uansett fikk meg til å glemme slike "uviktige" ting og konsentrere meg om fotografering.

Dessverre hadde det bygget seg opp en del skyer over Hallingskarvet i nordøst og disse stilte seg i stadig større grad i veien for sola. Det virkelig storartede lyset som jeg hadde ventet på uteble og snart ble det helt klart at det ikke var mer å vente på, så jeg snudde i overkant av den markante vindgryta like ved foten av Bukkeskinnshjellane. Breflata var hard og telemarkssvingene satt lett, men det sugde samtidig ganske mye krefter så jeg var egentlig forsynt da jeg kom tilbake til Finsehytta litt før halv åtte.

Jøkultoppen

Kvart på åtte var det frokost og etterpå gjorde jeg og turfølge mitt, Terje, seg klare for hans første og min andre tur for dagen. Sola begynte nå å jage bort skyene igjen og oppover mot Middalsbreen var det så varmt at man fikk følelsen av å koke over. Det var derfor befriende da vi kom opp på breen hvor en kald vind kjølnet oss ned. Denne gangen ble kvistingen fulgt og vi svingte av breen til venstre igjen etter noen hundre meter. Mildt vær og lite snø gjorde at store områder i sørhellingene på N Konsgnuten var bare, og det like ved brekanten!
Opp den lange, bratte bakken sydover mot Jøkulhytta gikk snøen over fra hard skare til en mykere og tørrere variant. På den litt løse overflaten var det akkurat litt for bratt til at fellene ville sitte, så jeg valgte å ta av skiene et stykke mens Terje fiskebeintet seg opp med klister under.
En kald og nokså kraftig sønnavind blåste rett i ansiktet på oss da vi nærmet oss Røde Korshytta og det var ingen steder å finne ly ved hytta samtidig som man beholdt sola i ansiktet. Inne i hytta var det heller ikke spesielt koselig så det ble med en nokså kort og kald rast i hytteveggen før vi fortsatte innover breen langs kvistingen.
Innover mot toppunktet ble det totalt paddeflatt og det var vanskelig å fastslå nøyaktig når man sluttet å stige og når det begynte å gå nedover, men vi tok en stopp på et sted vi mente måtte være sånn noenlunde på toppen, og erklærte dermed Hardangerjøkulen for besteget.

Ramnabergnuten

Sola skant nå fra en nesten skyfrihimmel og snøen her oppe var nydelig; 2-3 cm. nysnø oppe på et hardt underlag. Med litt blåvoks under skiene gikk det som en drøm bortetter den høyeste ryggen mot nordvest. Uvitende om at kvistingen fortsatte i omtrent samme retning som vi ville, valgte vi vår egen kurs i retning Ramnabernuten (1729 moh). Etter noen kilometre som virket helt flate til tross for at det gikk slakt nedover kom en laaaang og slaaak utforkjøring hvor vi satte oss på huk og suste nedover breen.
Det siste stykket ned mot Ramnaberskaret var noe mer krevende igjen med tiltakende helning og småskavlete snø.

Nede i skaret fant vi oss en fin plass i sola som i alle fall nesten var utenfor vindens rekkevidde. Med flott utsikt mot Luranuten kost vi oss lenge og vel før det omsider ble tid for å bevege seg igjen. Jeg skulle nå få oppfylt ønske mitt om å bestige Ramnabergnuten noe jeg har hatt lyst til helt siden jeg gikk forbi her forrige gang for ca. 5 år siden.
Vi satte igjen skiene og la i vei oppover den bratte østsiden, noe som senere skulle vise seg å være dumt. Sola hadde tært hardt på snøen her og vi gikk flere steder igjennom råtten snø, men toppen nådde vi til slutt allikevel. Ved toppvarden kunne vi nyte en ny og spennende utsikt mot den oppsprukne Rembesdalskkåki, det lengste brefallet på Hardangerjøkulen, samt gamle kjenninger som Jøkulplatået, Onen, Storskavelen og Osaskavelen.

På vei ned møtte vi to skiløpere som kom opp sammen med et par hunder. Det viste seg å være de samme folkene som vi hadde sette kjøre ned nordøstsiden på Luranuten mens vi rastet. De hadde gjort et klokt valg og gått opp den langt mindre bratte nordøstsiden på ski (via hytta, Ramneredet) isteden for den langt brattere østsiden som oss (da vet man i det minste det til neste gang :) ). Det rareste var at de var de første menneskene vi traff denne dagen, til tross for at Finse var nærmest smekkfulle av skiturister.

Returen gikk langs Ramnabergbreen og gjennom skaret syd for Dyrhaugane før vi igjen kom inn på kvisteløypa fra Finse. Her dukket også alle folkene som vi hadde lurt på hvor det ble av opp.
Langt fra alene rant vi så ned mot Finsevatnet og tvers over dette til hytta og været det holdt absolutt hele denne turen.

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.