Fauskofjellet og Nutenutan (21.03.2020)

Som alle andre var vi tvunget til å tenke nærtur denne helga på grunn av korona. For første gang på lenge var det meldt tilnærmet vindstille i høyfjellet, kombinert med strålende sol. Fjellskia blei fiska frem fra boden, går ei stund mellom hver gang de får lufta seg.

Har sett på fjelltoppene sør for Tunhovdfjorden hver gang vi har kjørt forbi, og nå var det tid for å utforske dem. Hovedmålet var toppene Fauskofjellet (den høyeste toppen mellom Uvdal og Tunhovdfjorden) og Nutenutan (kreativt navn gitt). Marie og jeg pakka sekkene med et rikelig antall brødskiver og kaffe på termosen. Parkerte like ved Pålsbudammen, og tok sikte på det som på stien som er tegnet inn på kartet mot stølen Turrhaug. Vi hadde egentlig håpet å kunne gå opp vegen mot Fjølabu, men ble stoppet av veibom like etter demningen. Stien mot Turrhaug viste seg å være et godt valg, da vi kunne følge skuterspor helt opp til setra. Jevnt bratt hele veien, men med langfeller var det null stress. Turrhaug er ei skikkelig sjarmerende seter med flott utsikt. Frista å slå seg til i solveggen her, men vi hadde jo ikke tid til slikt.

Fra Turrhaug siktet vi oss inn på Jøransetfjellet. Før vi forlot bjørkeskogen tok vi en lang og god lunsjpause i sola. Rett og slett vårstemning, skikkelig deilig å sitte og slappe av.
Deretter kjørte vi på videre opp på den lange fjellryggen mellom Jøransetfjellet i nord og Fauskofjellet i sør. Denne er temmelig kupert, her blei det mye opp og ned. Et par kilometer før Fauskofjellet kastet Marie inn håndkledet, og begynte returen mot Turrhaug (dette var et forutsett utfall, så hun hadde med bok i sekken), mens jeg fortsatte. Kort tid etter kunne jeg se varden på toppen, men ble stadig stoppen av små skavler og hauger som sto i veien for "strake veien". Ved varden kunne jeg skrive meg inn i toppboka. Jeg hadde første besøk i mars. To besøkende i februar, og det var de eneste siden høsten.

Nå var neste mål for turen Nutenutan, men først måtte jeg komme meg ned fra Fauskofjellet. Studerte kartet, og fant en fornuftig vei ned noe nord sør for toppen. Nå ventet et par kilometer med flatt terreng. Byttet til halvfeller og labbet av gårde. Jeg stoppet ved foten av den bratte vestsiden på Nutenutan. Kjente at turen begynte å tære litt på nå. Orket ikke å gå rundt og opp den slakeste veien på fjellet fra nord, så jeg satte istedenfor igjen skia og sparket meg til fots oppover den bratte fjellsiden til toppvarden. Kom nært på et par ryper som lå og koste seg i sola og fikk knipset et bilde.

Nå var det bare å komme seg nedover og tilbake til Turrhaug, hvor jeg hadde avtalt å treffe Marie. Kunne etter hvert fjerne fellene, og jeg sklei effektivt av gårde på snøen, som for det meste var hard og isete over skoggrensa. Omsider var jeg tilbake ved Turrhaug, hvor Marie hadde satt seg til på låvebrua med boka si. Hun var som alltid tålmodig, og syntes ikke det hadde vært noe problem å vente på meg.

Vi kontrollerte farten nedover skogen med lange skråkjøringer. Nesten sju timer seinere var vi tilbake ved bilen, som sto der vi satte den fra oss. Fin tur i nye fjell!