Søkkvått på Brånakollane - Larvik (23.11.2019)

Av diverse årsaker var det plan D som ble dagens tur. Jeg ville ut å gå, men været var mildt sagt begredelig. Det hadde regnet mye, og da jeg kjørte nedover i Vestfold var det fremdeles yr i lufta og tåke på alle åsene rundt omkring. Jeg hadde mange turalternativ å velge i, og etter litt kjøring endte jeg opp med en av de lavere åsene hvor jeg kunne gå en del på veier og stier. Her var det dessuten helt bart så jeg slapp å vasse i våt snø og eventuelt isete underlag.

Jeg parkerte på snuplassen ved Engane og Tangen. Videre var veien privat, og her ønsket man ikke kjøring av hvem som helst.

Da jeg var klar for å gå hadde det blitt oppholdsvær, men fremdeles var det helt grått med tåke på de høyeste åsene rundt Turrumvann. Jeg strenet først avgårde på grusvei til jeg var litt sør for gården Turrum. Her fortsatte jeg oppover en søkkvåt og noe gjørmete traktorvei. På alt av vegetasjon hang det dråper, så dette ville bli en fuktig tur. Jammen godt jeg valgte fjellstøvlene som jeg vet tåler mest vann.

© Nils Haugene

Høyere oppe ble traktorveien til sti, og til slutt måtte jeg ut i terrenget. Siste biten mot toppen var det heldigvis greit å ta seg frem i skogen. Det var ikke så tett, men alle søkk måtte unngås da disse stort sett var fylt til randen med vann.

Jeg nådde høyeste punkt på Brånakollane (227) uten å bli noe særlig våt. Men her var det tåke, og lett yr i lufta. Mens jeg var på toppen knaket det nedi skogen øst for meg. Helt sikkert en elg som fikk det travelt.

© Nils Haugene

Etter en kort stopp på toppen av Brånakollane (227) ruslet jeg videre mot Brånakollane Vest (202). På denne etappen skulle virkelig skallbekledningen få kjørt seg...

Det var greit nedover en bakke til jeg var ute av naturreservatet. Men så kom jeg ned mot et bittelite tjern og en bekk, og terrenget ble flatere. Her ble det sannelig en annen dans... Skogen ble veldig tett og uveisom. Jeg måtte bakse meg gjennom dyvått buskas, samtidig som det sto vann flere steder. Et sted rant det over kanten på fjellskoene, og jeg kjente så vidt kaldt vann på ankelen. Samtidig hørte jeg nå kontinuerlig bjeffing fra en hund som løp litt vest for meg. Jeg antok at det var noe jakt i området. Hunden forsvant nordover og bjeffingen ble svakere, men ikke helt borte.

Snart nådde jeg en sti og en traktorvei i et dalsøkk. Det var nok her denne hunden hadde løpt. Jeg fulgte traktorveien noen få meter før jeg fortsatte over et lite myrområde, og så bratt opp en skråning med mye småkratt. Deretter videre i forholdsvis tett skog bort til toppunktet på Brånakollane Vest (202).

© Nils Haugene

Ytterklærne var nå våte fra topp til tå, men på innsiden var jeg fremdeles relativt tørr. Her på dagens andre topp var jeg nå rimelig lei dryppende trær og busker. Jeg ville så enkelt og raskt som mulig ned til traktorveien i dalsøkket N/NØ for meg. Oppholdet på den kjedelige Brånakollane Vest (202) ble derfor temmelig kort.

Etter litt mer kaving og knot i skogen, kom jeg ned til traktorveien som var inntegnet på kartet. Nå var bjeffingen i øst, men det hadde vært stille fra hunden i korte perioder mens jeg var på Brånakollane Vest (202). Lyden hadde også variert i styrke, og flyttet seg stadig rundt i terrenget.

Det var et stort hogstfelt der denne traktorveien liksom skulle gå nordover. Nye spor etter hogstmaskiner hadde dukket opp, så jeg fulgte delvis disse et stykke. Mens jeg gikk her i hogstfeltet ble bjeffingen temmelig høy litt øst for meg. Denne hunden var nok også ute i hogstfeltet et sted, men jeg så hverken den eller eieren. Like etter forsvant lyden inn i skogen igjen.

Etter hvert kom jeg ned i en mer tydelig dal. Her ble også traktorveien bedre å gå i. Dalen svingte så brått mot øst, og like etter møtte jeg ruta jeg hadde gått på starten av turen. Derfra langet jeg ut samme vei tilbake til bilen.