Berdalseken i kuling og sludd (12.09.2019)

Det er ikke mange turbeskrivelser for Berdalseken til fots. De aller fleste går på ski. Jeg hadde laget meg et par alternativer:
- inn Vetle Frostdalen, opp mot Frostdalsnosi og så følge ryggen opp mot Berdalseken fra Ø
- inn Slutedalen og på V-siden av Ljotetjørn
- inn Slutedalen og på Ø-siden av Ljotetjørn
- inn Slutedalen og følge oppstigningen i Berdalseken - fra høst til vinterforhold

Dette er helt ukjent område for meg. Kunne gjøre noen observasjoner dagen i forveien under tur Slutedalen, men tåken lå da så lavt at ingen av oppstigningsmulighetene var synlige.
Værmeldingene var ikke de beste, og med varsel om sne og dårlig vær for resten av høstferieuken, så ville jeg bare ha den ene muligheten denne gangen.

Grytidlig opp da været skulle forverre seg utpå ettermiddagen. Valgte det alternativet som ga minst eksponering mot været, og hvor andre hadde gått en rute jeg kunne følge.
Været var ikke så ille ved starten. Det blåste litt, men nå var det opphold og ørsmå gløtt av sol.
Inn Slutedalen er det sti på N-siden av elven; den hadde jeg gått dagen i forveien. Men det er og en sti som starter på V-siden av elven der veien inn Valdresdalen krysser. Elven var striere i dag enn i går, og jeg var ikke lysten på å krysse lenger inne ut fra de mulighetene jeg hadde sett dagen i forveien. Så jeg valgte stien på S-siden av dalen. Dvs, sti og sti, det var mer et tråkk som kom og gikk slik tråkk ofte gjør.

Innerst i Slutedalen valgte jeg å gå på V-siden av høyde 1418. Det gikk et tråkk langsetter høyden og også noen oppover på N-siden. Nå begynte den kraftigste stigningen. Ikke noe merket løype, men jeg så nå fotspor iblant så det var nå flere som valgte samme spor som meg. To varder var satt opp der det flatet litt ut, grei markering av hvor man skulle ta nedstigningen når man kommer ovenfra.

Nå var jeg kommet opp i tåken, men sikten var ikke så aller verst. Allikevel ble det mye sjekk av GPS for å være sikker på at jeg ikke rotet meg bort i noe jeg ikke burde. Og det blir som oftest til at man ikke velger optimal løype. Oppover er det forsåvidt greit, man skal oppover og går man i motbakke hele tiden, så kommer man til topps!

Vinden økte på i høyden, som forventet. Og sikten ble dårligere. Fra høyde ca 1750m var det sludd og sne på den siden av steinene som vendte mot vinden. Bygene ble hyppigere, og kombinasjonen vind og væte kan gi nedkjøling. Måtte gå litt vridd fra vinden for å ha best mulig dekning av sekken på ryggen og unngå eksponering av ansiktet.

Kom nå til toppen. Men her var det ikke noe blivende sted. Ikke var det noe utsikt heller. Så da var det å følge samme spor nedover som oppover. Dvs at det blir lett til at man gjør andre valg for man kan ikke gå og glo ned i GPS'en hele tiden. Men jeg kom nå ned og traff de to vardene som markerte den kraftigste nedstigningen. Der kom jeg og under skydekket igjen.

Endelig anledning for en kjapp rast da nedstigningen var unnagjort. Men kaldt var det, så jeg avsatte ikke mer tid enn høyst nødvendig. Fulgte tråkkene på siden av høyde 1418 og videre ut Slutedalen. På ett sted kom jeg over noen multer. Litt vasne, men dog høyst spiselige. Belønning for strevet! Men det kom en byge og jeg var nå såpass kald at resten av multene fikk være i fred og jeg fikk farten opp igjen.

Hvilke turer har man de beste minnene om i ettertid, de i strålende vær i lettgått terreng uten noen problemer, eller de som er litt utfordrende både på den ene og andre måten? Jeg holder en knapp på det siste. Utsikt er flott, men mestring under litt krevende forhold er vel så bra. Og for ordens skyld, i sekken har jeg tørre klær, førstehjelpsaker, kart og kompass, fjellduk eller gapahuk, samt en del andre ting som kanskje kan komme til nytte en dag.