Majestetiske Ortler - Høyest i Syd-Tirol (24.08.2019)
Written by Fjellsamleren (Endre Myrdal Olsen)
| Start point | Langenstein Hütte (2,317m) |
|---|---|
| Characteristic | Alpine trip |
| Duration | 25h 30min |
| Distance | 19.1km |
| Vertical meters | 1,947m |
| GPS |
|
| Ascents | Ortler (3,905m) | 24.08.2019 |
|---|---|---|
| Visits of other PBEs | Payerhütte (3,029m) | 24.08.2019 |
Etter å ha overnattet på en campingplass i Trafoi, kjørte jeg, Chris og Øyvind videre til Sulden. Nå skulle vi endelig komme oss opp på de litt høyere toppene i Alpene. Dagen i forveien hadde vi tatt en rolig tur til Piz Cotschen. Herfra fikk vi panoramautsikt til den mektige Ortler. Det var begeistring fra første blikk. Det er vel ikke uten grunn at det italienske fjellområdet denne majestetiske toppen ligger i, har blitt oppkalt etter den. Navnet er Ortler Alpen.
Nå skulle Ortler til pers. I Sulden pakket vi noen lette sekker. Denne dagen skulle vi bruke på å gå opp til Payerhütte. Her skulle vi overnatte og deretter stå opp grytidlig dagen etter for å gå mot toppen. Jeg klarte faktisk å få pakket alle tingene mine ned i en 28L sekk. Ikke gale når vi skulle ha med både stegjern, sele, sikringsmidler, øks, hjelm, klær, toalettsaker og mat for begge dagene. Øyvind bare lo.
Fra Sulden tok vi gondolen opp til Langenstein Hütte. Derfra startet vi å gå i bedagelig tempo oppover på en motorvei av en sti. Jeg gikk litt i forveien og hørte på musikk mens Chris og Øyvind gikk lenger bak og snakket om alt og ingenting. Litt lenger oppe traff vi på to menn fra Tsjekkia. De hadde tydeligvis vært skikkelig uheldige med Ortler tidligere. Dette var tredje gangen de forsøkte. De to forrige forsøkene hadde begge vært mislykket pga bagateller. Jeg slo til med det gamle ordtaket "All good things are three, you know!". Da lo de godt. Det skulle vise seg å stemme bra.
Ortler var dekket av skyer langt der oppe. Geiter løp rundt i steinene og koselige turisthytter lå perfekt til på grønnkledde åser under toppen. Idyllisk. Vi passerte også noe på veien som ikke var fult like idyllisk. Like ved avstikkeren til den berømte vinterklatreruten "Ortler Nordwand", var en stein omgjort til et minnesmerke for flere av de som har mistet livet under forsøket på denne ruten. Det gikk en smule kaldt nedover ryggen på meg da jeg leste om flere unge gutter ned i starten av 20-årene, før jeg deretter skuet opp mot den mørke nordsiden, som nå kun viste deler av seg gjennom skydekket. Jeg fikk assosiasjoner til minnestedet nedenfor Everest BC. Da jeg stod der, fikk jeg den samme gufsende følelsen.
Etter en stund kom vi lenger opp i høyfjellet og vegetasjonen tok slutt. Det nærmet seg middagsservering på Payerhütte og vi måtte være der innen den tid for å sikre oss dette måltidet. Vi ble enig om at jeg skulle gå i litt hurtigere tempo slik at jeg kunne ankomme innen fristen og melde fra at to personer til var på vei. Jeg ankom den store steinhytten, skiftet til tørre klær og gikk inn i matsalen for å melde ifra at vi ønsket både middag i dag og frokost kl 03.30. Øyvind og Chris ankom etter kort tid.
Middagen smakte meget godt. Matsalen var stappfull. Etter en øl og kaffe og litt prating, var det omsider på tide å komme seg i seng. Det var som på vanlige DNT-hytter store rom med flere folk. Sengen jeg fikk, var helt skeiv og ganske så ubehagelig. Det er vel ikke annet å forvente på slike hytter.
Alarmen ringte kl 03.15. Etter å ha inntatt en helt enkel frokost med tørre skiver med syltetøy, klargjorde vi sekkene og kom oss avgårde litt over kl 04.00. Det var klarvær, kaldt og vindstille. Kult å se toget med hodelykter lenger oppe.
Starten var grei. Bare å følge stien gjennom steinrøysen. Etterhvert tok vi fatt på en småkupert egg. Kun enkel klyving her. Videre etter eggen er det også lett klyving, men det er enkelte steder ganske luftig og eksponert. Det er uansett plassert ut både stiger og kjettinger på de vanskeligste partiene. Helt unødvendig. Det ble etterhvert lyst og vi kunne skru av hodelyktene. Morgensolen var fantastisk og breen som hang ned fra Ortler ble farget oransje.
Kom etterhvert til en bratt og skarp egg. Her gikk vi på løpende mellomforankringer. Videre var det en travers bort til breen. Vi fant frem øks og tok på oss stegjern, sele, tau og hjelm. Den første delen av breen var slak i starten. Lenger oppe var det et bratt parti. Her måtte vi bruke øksen aktivt.
Etterhvert kom vi opp på et platå hvor det slaket ut. Herfra fikk en fantastisk utsikt. Solen var nå blitt såpass sterk at den varmet. Hev i oss en matbit ok tok fatt på den neste delen av oppstigningen på breen. I de bratteste og mest utsatte partiene var det banket ned lange jernstenger man kunne hive tauet rundt. "Det var da voldsomt til hjelpemidler", tenkte jeg hver gang jeg så noe nytt.
Snøen var fremdeles hard og fin og sporene vi fulgte var som en autostrada. Det kom noen skyer av og til, men dette skapte bare flotte kontraster. På den siste delen av oppstigningen på breen, slaker det ut noe voldsomt. Her gikk høydemeterne veldig sakte. Om sider traff vi på de to tsjekkiske mennene vi hadde møtt i går. De hadde kommet seg vellykket til toppen. Ordtaket mitt stemte. Vi sa "Gratulerer" og ønsket dem god tur ned igjen.
Etter en stund kom også vi opp til fast fjell. Vi beholdt stegjernene på og vandret opp den siste stigningen til det flotte jernkorset som markerer toppen av Ortler. Storfornøyde gav vi hverandre en figh five. Denne toppen er visstnok et yndet mål for flere nasjoner. En mann stod med et ukrainsk flagg mens han ble tatt bilde av.
Vi tok noen bilder vi også, og fikk i oss en god matbit. Høyden kjente jeg ikke noe særlig til. Utsikten var rå, men det var ikke så lenge vi fikk sett den, da ettermiddagsskyene hadde meldt sin ankomst. Vi hadde uansett fått så god utsikt på vei opp at dette ikke gjorde noe.
Vi tok etterhvert fatt på returen. Det gikk smertefritt nedover breen helt til det siste partiet. Ukrainerne vi hadde møtt på toppen, brukte veldig lang tid ned det bratte partiet. På den ene siden var det bratt fjell og på den andre store sprekker, så det var ikke stor rom for å passere. Jeg gjorde likevel et forsøk, men siden vi er tre personer som skal forbi en stor gruppe, er ikke dette bare fort gjort. Det endte med at vi ikke sparte så mye på det, menmen.
Kom av breen, pakket ned utstyret og fortsatte på returen samme rute tilbake til Payerhütte. Klatre og klyvepartiene gikk smertefritt. Tilbake ved hytten pakket vi alt utstyret vi hadde lagt igjen her. Nevnes må situasjonen med Øyvind, som skulle presse noe ned i sekken. Den var så stappet at den gav voldsomt motstand. Til slutt fikk Øyvind nok. Han skulle vise denne sekken hvem som var sjefen. Med drap i blikket og silende svette fra pannen, gikk han løs på den med knyttede never, alt han hadde. Jeg og Chris knakk sammen av latter. Jeg angrer bittert på at jeg ikke filmet dette.
Så var det bare å betale for seg og starte på nedstigningen til Langenstein Hütte. Vi gikk i hvert vårt tempo ned her. Da jeg kom fram, la jeg meg ned i gresset og spise kjeks med Ortler-ost. Det smakte. Da alle var kommet ned, tok vi gondolen ned igjen til Sulden, hvor bilen stod parkert. Tusen takk til Chris og Øyvind for nok et eventyr i Alpene. Ortler er forøvrig et fantastisk fjell som anbefales.
Kart
User comments