Drømmediederet på Store Vengetind (27.07.2019)  

Paul Anders og jeg ankom det fantastiske huset til Pia og Erling i Isfjorden på fredagskvelden etter en nydelig dag med skikkelig bratt fjellsykling i Valldal/Fjørå. Deilig italiensk pasta og rødvin ble fortært mens vi diskuterte morgendagens eventyr. Jeg hadde på forhånd sett meg ut Drømmediederet på Store Vengetind som en fin mulighet og de andre var enige i at dette var et godt forslag. Erling (som kjentmann) var tydelig på at det kunne vært vanskelig å navigere og lett å få feil. Etter litt frem og tilbake ble vi enige om at vi skulle gå varianten hvor man traverserer ut til høyre og inn på Vesteggen etter de to/tre taulgendene i selve Drømmediederet.

Vi parkerte i Vengedalen rundt 07:30 og bush-whacket oss oppover mot vest-eggen. Vi holdt bra tempo og tok etterhvert igjen et taulag på 4 pers som hadde begynte å sikre opp et bratt parti og hadde tenkt seg videre over i Drømmediederet. Vi traverserte mot venstre og tok oss helt opp til innsteget usikret. Her ville jeg absolutt dratt frem tauet på en våt dag!

Et taulag på to mann sto på standplass da vi kom og vi fulgte etter. Første taulengde var nok egentlig ikke en taulengde, for her kunne man gå 30-40 meter usikret. Satte noen kiler i et lite (og vått) dieder på venstre side av hammer og opp til standplass. Nå var vi inne i selve drømmediederet (5-). Herfra var det bare å nyte svært velsikret og fin diederklatring i nærmere 60 meter som gikk som en "drøm" å lede. Midtveis i diederet gikk det et svært steinsprang over oss. Må innrømme at pulsen steg da jeg gjorde meg så liten jeg kunne mens jeg hørte steinene ble knust mot fjellet lenger oppe og jeg kjente glovarm grus/sand treffe meg i nakken og nedover på innsiden av jakka.

© John Erik Laug

© John Erik Laug

Satt en mer eller mindre hengende standplass mot toppen av diederet og gikk herfra noen meter rett opp og traverserte ut til høyre. Gikk ikke langt nok og endte med standplass på en hylle med MYE løsgods og en gjenglemt kalkpose. Gikk deretter videre mot høyre og fant den store hyllen vi egentlig skulle gått direkte til. Nå var vi ute i stekende sol (hadde klatret i skyggen frem til nå), så det var bare å få av skalljakka og på med solkrem.

© John Erik Laug

Morsomt opptak til Knortesvaet (4+), men selve svaet må jeg innrømme at var meget sparsomt sikret og her følte jeg at jeg hadde run-out omtrent hele veien selvom klatringen ikke var veldig vanskelig så lenge du stoler på føttene. Tok igjen et taulag ved en standplass oppe til venstre, men glemte tydeligvis å følge med på hvor de gikk videre. Etter dette knotet jeg det til og havnet altfor langt oppe på selve ryggen istedenfor å traversere mot venstre på nedsiden av toppen. Mye rot frem og tilbake her som kostet MYE tid, men aldri spesielt vanskelig klatring. Vi kom til slutt til en stor hammer som vi vurderte at vi ikke skulle begi oss hverken over eller rundt. Valget falt på en 30-40 meter rappell fra en blokk og ned i steinrøysa under toppen.

Videre travers herfra og bort i renne med løst gods som vi fulgte opp til ryggen igjen, men på riktig sted. Erling ledet an en grei travers herfra over svaene og bort til ryggen på normalveien. Klokken var for lengst bikket planlagt middagstid, så vi valgte å spare toppstøtet til neste gang. Vi hadde uansett hatt en helt nydelig klatretur!

Vi tok normalveien ned igjen og jeg må si jeg er glad vi hadde med en kjentmann her, for her var det jammen ikke lett å finne frem! Erling gikk i front med stålkontroll og geleidet oss ned bratte diedere og sva. Snart ble stien bedre og tydeligere, men det så ut som vi aldri skulle nå Vengedalsvannet langt der nede.

© John Erik Laug

Til slutt var vi ved bilen, ganske møre i lårene. Vel hjemme igjen hos Pia ble vi servert den beste ølen og maten jeg har smakt på lenge. Tusen takk for turen gutter!