Fallhaugen (25.05.2019)

Tid for Skruklia igjen. Finske navn på kartet, og i følge informant, fortsatt en del etniske trekk hos de lokale. Planen er å starte med Fallhaugen etter en så lang motbakke som praktisk mulig og deretter se hva det blir til.

Lett på vei opp til tårnpunktet på Fallhaugen. Ingen utsikt, lite attraktivt toppunkt med tungt inngrep. Så skeina jeg ut av kurs og havna rett innafor Røsåsen i et kaos av vindfall, før jeg tok med meg den usjølstendige Runehaugen for å holde et intervallpreg på turen. Fra markert sti videre til Haketjennberget, dagens høydepunkt og langt opp på lista over Akershustinder uten krav til 100 m PF. Videre til Damhaugen i ganske rett linje. Her er det for en gangs skyld et luftig, fint skogbilde på toppen.

Så siger erkjennelsen inn: Jeg har hoppa over det faktiske toppunktet på Fallhaugen! I stedet for behagelig nedstigning på skogsbilveier, er det bare å reversere en variant av ruta hit. Mellom de to tjerna skjærer jeg ut igjen, nå mot nord, og telefon med naviapp kommer til unnsetning. Nå er jeg lei av dårlige veivalg og holder dingsen i syne mens jeg løper vest for Damhaugen.

På Fallhaugen, ut mot vest til et uunnselig, uattraktivt toppunkt. Så rett ned frodig, bratt li som godt en gang kan ha vært svidd ned av skogsfinnene (derav navnet på tinden?) og på asfalten ned til bil i dalen.