Uforglemmelig nasjonaldag på Raundalsryggen (17.05.2019)
Written by Fjellsamleren (Endre Myrdal Olsen)
| Start point | Fennastølene (660m) |
|---|---|
| Endpoint | Mjølfjell (635m) |
| Characteristic | Backcountry skiing |
| Duration | 28h 07min |
| Distance | 34.5km |
| Vertical meters | 2,377m |
| GPS |
|
| Ascents | Byrseteggi (1,025m) | 17.05.2019 |
|---|---|---|
| Horndalsnuten (1,461m) | 17.05.2019 | |
| Nordbotnnuten (1,471m) | 17.05.2019 | |
| Olsskavlen (1,576m) | 17.05.2019 | |
| Punkt ved Olsskavlen (1,572m) | 17.05.2019 | |
| Seldalsnuten (1,548m) | 17.05.2019 | |
| Skipadalsnuten (1,496m) | 17.05.2019 | |
| Visits of other PBEs | BT-hytten på Vesete (862m) | 17.05.2019 |
| Hengebro Urdlandstølen (560m) | 17.05.2019 |
Det var 17. Mai og nasjonaldag. Denne skulle som vanlig tilbringes til fjells. Dette året hadde jeg og Øyvind planlagt en skikkelig kremtur. Over alle toppene på Raundalsryggen med start fra Fennastølane og avslutning på Mjølfjell. Undervegs skulle vi overnatte i telt på Olsskavlen, som er den høyeste toppen på ryggen og Voss forøvrig. Værmeldingen var helt prima. Dette gledet vi oss heftig til!
Den 16.05 tok jeg tog fra Bergen til Voss på ettermiddagen. På Fleischers Hotel traff jeg Øyvind. Han kom kjørende fra Drammen. Det var kjekt å endelig se hverandre igjen. Vi bestilte en taxi til dagen etter før vi gikk ut på plenen utenfor hotellet og slo opp teltet. Synet av de hvitkledde toppene på Gråsida i skumringen, var en bekreftelse på hvor bra dette kom til å bli.
Klokken 07.00 holdt både jeg og Øyvind på å få hjerteinfarkt. Vi våknet så brått som vi aldri har gjort før. Like oppe i fjellsiden ble det skutt salutter fra kanoner. Smellene var så høye at både bakken og teltet ristet. Det tok noen sekunder før vi registrerte at det bare var nasjonaldagen som ble markert. Skulle tro vi var i Afghanistan. Nå vet vi i det minste hvordan soldatene der må føle det.
Vi spiste en god frokost før vi pakket sekkene klare. Teltet, skibager og annet unødvendig utstyr ble pakket ned og lagt i bilen til Øyvind som stod parkert utenfor Fleischers de to dagene vi skulle være vekke. De lokale på Voss gikk i 17.maitog rundt vannet og lurte nok på hvor vi skulle.
Taxien kom omsider og plukket oss opp. Sentrum var stengt, så vi måtte kjøre en omvei gjennom tunnelen. Den eneste baksiden med taxi på 17. Mai er at det er den dyreste taksten. Jeg likte ikke synet av det stadig stigende beløpet på taksometeret undervegs, og forsøkte heller å se ut vinduet. Da vi ankom Fennastølane, endte vi opp på 830 kr. Jaja, turen er verdt det. Det er vanskelig å organisere dette på billigere måter når vi ikke har to biler.
Fennastølane var veldig idyllisk. Koselige hytter i grønt og frodig terreng med hvite fjell ovenfor. Et nasjonalromantisk preg over hele området. Vi fylte flaskene med vann i elven og festet skiene på sekken. Vi fulgte nå stien som går østover. Etter kort tid tok vi av fra denne og gikk rett opp i retning nord mot toppen av Byrseteggi. Denne er ikke en del av Raundalsryggen og de fleste ville nok fulgt stien rundt den, men nå samler jo jeg på topper med PF 100m i Hordaland, så jeg måtte opp på denne. I tillegg er det jo en fin oppvarmingstopp før en starter på selve ryggen.
Terrenget i starten opp mot Byrseteggi var bratt og preget av mye myr, mose og steiner. Trær og tykke greiner ble flittig brukt som tak. God gammeldags rall (klyving i vegetert terreng). Til tross for at vi hadde pakket så lett som mulig, kjente vi vekten av dem opp her.
Lenger oppe slaket terrenget ut og vi kunne spasere opp til toppen av Byrseteggi. Nydelig utsikt her oppe. Raundalsryggen ser spektakulær ut herfra. Det var ikke mye snø her oppe. Kun flekkvis. Herlig å skli nedover på de lange partiene. Vi gikk neover mot sørøst og kom ut igjen på stien lenger nede. Nå fulgte vi denne helt inn til Modalsvotni. Her kunne vi endelig spenne på oss skiene. Vi tok en solid matpause før vi gjorde dette. Traff en mann som var på vei til Horndalsnuten til fots. Det første og garantert eneste mennesket vi kom til å treffe på denne turen.
Etter matpausen spente vi på oss siene og gikk litt lenger innover. Ovenfor Modalsvotni jobbet vi oss sikksakk opp mot Horndalsnuten i bratt terreng. En vårdag skal jeg ta med randoskiene inn hit, campe ved vannet og bare kose meg med rå nedkjøring.
Vi ankom omsider toppen av Horndalsnuten. Meget respektabel utsikt. Her var det kjølig vind, så vi måtte ta på jakkene. Rått å skue ned i den grønne Raundalen. Fra Horndalsnuten og ned hit skal det også være ganske rå skikjøring. Vi så flere spor nedover her.
Vi drøyde ikke lenge før vi fortsatte ned i skaret mot Skipadalsnuten. I starten var det snø nok til at vi kunne bruke skiene, men lenger nede var det ikke en snøfille. Skiene ble festet på sekken igjen. Fra skaret og opp til Skipadalsnuten var det også helt bart. Her er det noen bratte partier enkelte plasser, men ikke mer enn artig klyving. Vi kjente godt vekten på sekkene opp hit også.
Jeg håpet inderlig at det var godt med snø på toppen og videre over ryggen. Det var det. Da vi ankom toppen av Skipadalsnuten kunne vi skue bortover en snødekt rygg. Nydelig. Det virket som det var et skille i snømengde på Raundalsryggen mellom øst og vest herfra. Vi spente på oss skiene og gled elegant bortover den herlige vårsnøen i slakt terreng. Vi tok en ny nistepause på et berg i en skråning.
I tradisjon tro på nasjonaldagen, hadde jeg fylt en lommelerke med cognac. Vi sippet litt til denne og spiste mye godteri mens vi nøt vårsolen og skuet utover det nydelige fjell-landskapet. Det var fremdeles tidlig på dag, og det ble ikke mørkt senere på kvelden heller. Roen senket seg maksimalt. Vi hadde all verdens tid. “Kan du forstå hvorfor folk orker å feire 17. mai i byene?” spurte jeg Øyvind. Han var enig. Å bli inneklemt blant tusenvis av mennesker i et 17. mai-tog i Bergen sentrum, buekorps og annen musikk som nesten sprenger trommehinnene, tilhørende besøk etterpå, aktiviteter på skolene til barna, for de som må det, og gjerne en fest som avslutning på dagen, med mer bråk. Neitakk!
Å gå på ski i snødekte fjell med et norsk flagg festet på sekken mens man skuer utover fjorder og grønne daler , er etter min mening den mest verdige, stolte, opplevelsesrike og mest nasjonalromantiske måte å feire landet vårt på. Det paradoksale er at jeg hvert år klager på folk og mener de ikke vet hva de går glipp av, samtidig som jeg er veldig glad for at jeg kan ha dette for meg selv.
Etter en lang pause gikk vi videre. Vi måtte ned en lang og bratt flanke til skaret før oppstigningen til Seldalsnuten. Her beholdt vi fellene på, selv om det fristet veldig å ta dem av. Vel nede jobbet vi oss sikksakk videre opp mot Seldalsnuten og ankom toppen etter en liten stund. Herfra var det bratt ned i skaret mot Olsskavlen og snøen lå bare stedvis. Vi klarte likevel å komme oss ned uten å ta av skiene.
Fra skaret og opp til Olsskavlen er det litt bratt i starten, men så slaker det ut lenger oppe. Vi Gikk og koste oss i herlig ettermiddagssol mens vi nøt utsikten ned i den grønne Raundalen. Vi kunne høre toget tute når det kom kjørende gjennom dalen. Herlig.
Vi ankom omsider toppen. Solgangsbrisen røsket godt. Nå var det for kaldt med bare t-skjorte. Vi satte i gang med å slå opp teltet, og fikk gravet en solid kuldegrop. Teltet ble plassert i ly bak platået ved varden. Vi ble derfor skjermet godt for den verste vinden. Likevel var vi en smule spent på hvordan vinden skulle arte seg utover kvelden og natten. Det var nemlig meldt storm.
Etter en god middag bestående av Real Turmat, koste vi oss med mer snop og kaffe med cognac. Vi hadde det som konger her oppe. På kvelden gikk vi ut for å nyte solnedgangen. Den var helt magisk. Horisonten i vest var nå farget i en blanding av illrød, orange gul. I øst så vi rett på Vassfjøro og mimret tilbake til en tur sammen i februar, der vi overnattet i telt der oppe.
Snøforholdene varierer kraftig. Forrige gang jeg var på Olsskavlen, var nesten hele varden begravet. Det var også en maidag. Nå stod jeg på bart fjell ved siden av den. Vi stod lenge og bare nøt øyeblikket før vi spaserte ned til “Punkt på Olsskavlen”, som ligger på den gamle kommunegrensen mellom Voss og Granvin. Det bygget seg opp noen heftige byger i sør. Samtidig var det nå mange mørke linseskyer over oss. Detter er lavtliggende skyer som dannes i lesider av fjell ved mye vind. Fargespillet på himmelen var helt magisk nå. Grått, blått, orange, lilla, gult og rødt. For en stemning. Vi merket at vinden tok seg mer opp, og vi gikk derfor tilbake i teltet. Det var nå såpass sent at vi la oss i soveposene.
I løpet av natten våknet jeg flere ganger av at vinden røsket så godt i teltet at jeg trodde det skulle ryke. Ved et tidspunkt skjønte jeg at noe hadde skjedd. Vinden stod rett inn i teltet. Da jeg åpnet luken til innerteltet fikk jeg den rett i trynet. I tillegg stod den fremste delen og hoppet opp og ned som en bil som steiler. All snøen vi hadde spadd på forsiden var blitt røsket vekk. Det var helt åpent og jeg var redd tingene vi oppbevarte der skulle fyke avgårde ut av teltet. Her var det bare å få på seg klær og gå ut og forbedre. Det tok tid i den kraftige vinden, men jeg fikk omsider festet det godt på kanter, spadd likelig med våt snø på den nederste delen og strammet alle barduner. Posen til primusen min gikk tapt. Denne fløy nok ut av teltet på et tidspunkt mens jeg sov.
Dagen etter våknet vi til et vær som var dårligere enn dagen før. Vinden hadde roet seg, men det var overskyet. Vi Klarte oss fint gjennom stormen her oppe, og hadde faktisk sovet ganske bra. Vi spiste en god frokost før vi pakket ned tingene. Nå satte vi kursen videre østover. Ned til skaret mot Nordbotnnuten var det ganske bratt og det var ikke bare enkelt å finne en grei rute.
Etter å ha skrådd nedover i nordlig retning, sa det stopp. Her var det bare bratte og snøfrie hamre. Faller man på disse, vil man nok ikke stoppe før skaret. Vi snudde og gikk samme vei tilbake for å finne en lettere rute lenger sør. Det fant vi. Her kunne vi beholde skiene på helt ned til skaret. En ganske artig bakke å renne ned. Med feller satte jeg meg i hockey ned her. Det gikk fort nok. Uten feller kunne denne nedfarten blitt i overkant spennende på fjellski.
Fra skaret og videre opp nordvestryggen på Nordbotnnuten, var det så bratt i starten at vi måtte feste skiene på sekken og klyve opp. Lenger oppe slaket det ut, og vi tok på skiene igjen. Vi ankom etterhvert toppen av Nordbotnnuten i et trist vær. Nå regnet det. Skydekket var fremdeles høyt, så det var ikke tåke. Vi tok en matpause litt nedenfor toppen og gikk deretter videre nedover i nordøstlig retning.
Togene fra Mjølfjell til Voss gikk jevnlig utover dagen og vi hadde derfor ikke noe spesielt vi skulle rekke. Vi hadde derfor planlagt å ta turen oppom Skorafjellet, men været ble bare dårligere og da vi kom lenger ned og så hvordan snøforholdene var fra Tryglabotnen og videre oppover, fristet det lite. Det var knapt nok en snøfille under 1400 moh. Det finnes grenser for hvor langt man skal gidde å gå med skiene på sekken. Vi synes vi hadde bært nok på dem hittil på denne turen.
Vi siktet oss nå nedover mot Vesetvatnet. Det var stusselige snøforhold nedover flanken på nordsiden av Nordbotnnuten. Det gjaldt å bare følge snøpartiene nå langt ned som mulig. Da vi la merke til en flanke som startet i en bred renne og deretter munnet ut i et avlangt parti lenger nede, tok jeg av fellene på skiene. Her skulle jeg kose meg. Utrolig gøy. Tok noen svinger i starten, så ble det bare brattere og brattere jo lenger ned jeg kom. Tipper rundt 48 grader på det meste, og dette var et langt parti. Her tok jeg det meget varsomt og rant skrått ned i den retningen snøfeltet gikk. Konsentrerte meg veldig. Her kan man ikke falle. Jeg kom meg fint ned og ventet på Øyvind. Han valgte å ta av skiene og sparke seg nedover med føttene. Jeg gikk ham i møte og laget spor han kunne bruke. Slik blir ting litt mer effektivt.
Vi gikk til fots ned til et nytt snøfelt og spente på skiene igjen. Dette var det siste partiet med snø på hele turen, og sikkert siste skispor for denne sesongen. Ved elven festet vi skiene på sekken og gikk opp til stien. Ved BT-hytten på Vesete tok vi en siste matpause. Her i lavlandet var det en helt annen temperatur. Det var utrolig deilig å få av seg det svette polartech-undertøyet og få på en tørr t-skjorte av ull. Herfra fulgte vi stien videre ned til Mjølfjell. Det var deilig og forfriskende å dyppe hodet i Kleivelvi ved hengebroen på Urlandsstølen før vi gikk det siste strekket opp til togstasjonen. Vi ventet ikke lenger enn 10 minutter før toget kom. Asiatiske turister tok bilde av oss da vi kom ombord med ski og norske flagg på sekken. For dem, var nok dette en flott opplevelse fra Norge.
Da vi ankom Voss, lempet vi sekker og ski i bilen til Øyvind og kjørte opp på Deli Deluka for en kaffe og pølse. Deretter kjørte Øyvind meg tilbake til togstasjonen. Vi takket hverandre for nok en vellykket og magisk stortur. Jeg tok deretter toget til Bergen og Øyvind kjørte tilbake til Drammen. For en opplevelse dette hadde vært! For ikke å snakke om minnerik feiring av nasjonaldagen!
Flere bilder
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Rute på kart
User comments
Takk for turen kompis!
Written by Øyvindbr 17.04.2020 15:13Raundalsryggen begynner jeg å bli svært kjent med etter to turer dit. Dette var den hyggeligste og mest varierte. Bedre skal det godt gjøres å feire 17. mai!! :)
Takk for flott rapport!
Takk for
Written by mortenh 09.04.2020 23:09Takk for en flott rapport! God påske!
Sv: Takk for
Written by Fjellsamleren 10.04.2020 00:12Tusen takk, Morten! Håper du også får en riktig god påske!