Drømmereprise på Jiehkkevárri (29.04.2019)

Jiehkkevárri

I 2016 hadde jeg mitt livs fjellopplevelse på Jiehkkevárri. Det skulle rett og slett enormt mye til for å slå denne turen i helt fantastiske forhold. Dagen i forveien gjorde jeg et hederlig forsøk på Store Lenagnstinden, mens Fredrik var helt oppe. I dag stod Troms’ andre ultratopp for tur. Fylkestopp er det også. Dobbel kommunetopp. Lyngens høyeste. Med i 34 lister på Peakbook. En ordentlig statistikktopp.

Yr meldte sol fra skyfri himmel, men skyene lå tjukt alle veier da vi dro fra Tromsø. Litt snø var det til og med i lufta. Vi var ikke veeeldig optimistiske på været mens vi kjørte utover mot Lyngen. Heldigvis hadde jeg tidligere erfaring av samme værmelding i dette området, og hadde innerst inne et lite håp om reprise på å gå gjennom skydekket på 1400 moh, som vi gjorde forrige gang jeg var på Jiehkkevárri.

Vi startet i bra driv oppigjennom slushen fra Indre Holmbukta. Skulle vi nå 11-steinen ved 900 moh før 11, måtte vi dundre på oppover bakkene. Vi hadde egentlig slått oss til ro med at vi ikke kom til å rekke dét. Vi gikk etter en snowboarder på truger, så sporene måtte jobbes litt med for å få en behagelig tur oppover. I de bratteste bakkene opp mot 11-steinen tok vi av skiene i 50 høydemeter for å gjøre ting litt enklere. Idét vi går oppover hører vi en som roper «HELP!!» oppe i tåka. Vi stopper, og spør om hva som skjer. «A rock is coming down! Ahh fuck» er alt vi hører, og vi star en stund og kikker opp i tåka, forberedt på å kaste oss unna steinsprang. Da det ikke skjer noe mer, roper vi «Thank you» og fortsetter oppover. Hadde åpenbart gått fint med alle, så vi skjønte ikke helt hva som skjedde her.

© Vemund Mathiesen

Ved 12-steinen spiste vi litt, før vi gikk inn i tåka mot Holmbukttinden. Vi hadde fine spor å følge, og det var bare å gå mot renna som vi visste godt hvor var etter tidligere forsøk på fjellet. Hører et skred gå fra fjellet i vest, som gjorde meg litt nervøs i en stund. Spesielt ekkelt var det da vi bare hørte det i tåka, og ikke så noenting. Vi tok her på stegjerna for å gå opp renna mot ryggen til Holmbukktinden. Oppe i toppen av denna renna skjedde NØYAKTIG det samme som sist jeg var på Jiehkkevárri. Først åpenbarte Holmbukttinden seg i øst, før resten av Jiehkkevárrimassivet åpenbarte seg i det vi kom ordentlig opp på ryggen. Nok en gang var vi over skyene på Troms’ tak.

© Vemund Mathiesen

Vi gikk på ski i kanksje 200 meter før vi, kloke av skade fra dagen før, innså at det bare var å putte på seg stegjern først som sist. Det var et ordentlig islag oppe på den tørre snøen, så det var ikke noe vits å ta sjanser. Eggen føles veldig kort, selv om den egentlig er veldig lang. Da vi kom til siste bakken før Holmbukttinden var jeg veldig skeptisk til å komme opp det smaleste partiet. Heldigvis blei jeg med bort, og det var i grunn veldig overkommelig med stegjerna på plass. På Holmbukttinden så vi at det eneste, annet enn Jiehkkevárrimassivet og Fugledalsfjellet, som stakk opp av skyene, var Lakselvtindane i sør, og Store Lenangstinden langt i nord. For en enorm opplevelse! Reprise på 2016, men jeg har fortsatt ikke gått lei.

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

Vi fortsatte mot Jiehkkevárri. Ned fra Holmbukttinden var det ekkelt på det smaleste partiet, og særlig da skiene mine på sekken tok tak i snøen bak meg og skøv meg framover var jeg lav på pæra. Heldigvis kom jeg meg raskt over dette, og satt fort i gang med den bratte snøbakken opp fra sadelen til Holmbukttinden. Her var det fine spor, men tankene på konsekvensene ved fall gjorde meg litt skeptisk. Vi kom oss heldigvis opp, og fikk på skia som vi gikk opp på Jiehkkevárri med. Her var det helt vindstille, som i 2016, og det var bare å nyte. Surra litt rundt for å gå på Peakbookkoordinatet, før vi tok noen bilder og kjørte ned igjen.

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

Vi hadde nå begynt å bli noe lei av den lange turen, og for min del gikk turen ned mot Holmbukttinden og ned i tåka omtrent i transemodus. Bare å vandre og til slutt kommer man fram. Skepsisen fra turen opp var omtrent lagt fra meg, og det var bare å komme seg ned igjen. Vi måtte sjekke GPS for å treffe renna på vei ned inne i grautjukk tåke. Vi var på vei rett utfor nordstupet, så flaks at vi sjekka det med en gang, og ikke 100 meter seinere i whiteouten.

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

Med våre skiferdigheter fortsatte vi til fots fram til vi kom ut av tåka, og kjørte i varierende snø fra omtrent 900 moh og ned. Veldig gøy de siste 600 høydemeterne, men før det var det for det meste bare skrensing på oss. Da vi kom ned slo vi av en liten prat med noen hyggelige karer som var nede rett før oss, og delte litt erfaringer. Dagen endte med øl og pizza hjemme i Tromsø halvannen time seinere. Takk for drømmereprisen!

Start date	29.04.2019 10:38 (UTC+01:00 DST)
End date	29.04.2019 19:46 (UTC+01:00 DST)
Total Time	9h 07min
Moving Time	7h 01min
Stopped Time	2h 06min
Overall Average	2.2km/h
Moving Average	2.8km/h
Distance	19.9km
Vertical meters	2,257m