På ski til Ørastolen (02.02.2019)  

© Atle Solholm

Denne dagen var det yngste datteren som ville ha meg med ut på ski. Vi skjekket vær- og føreforhold online, og så kjørte vi avsted til Stordalen, forbi Overøye, og parkerte bilen på en fint tilrettelagt parkeringsplass like før brua som tar deg over til Pusken. Her spente vi på oss skiene, og gav oss av sted oppover fjellsida. Været var strålende, og det var kun noen bittesmå skyer å se på himmelen. Jeg hadde smurt meg inn med solkrem i ansiktet før vi dro avsted, og nå kom også solbriller på, for å unngå snøblindhet. Den første del av turen går gjennom overveiende bjørkeskog. Til å begynne med er trærne relativt store, men de blir gradvis mindre, og til slutt var det slutt på skogen. Det var mange som hadde tatt turen opp på Ørastolen siden forrige snøfall, så det var ikke noe vanskelig å finne ferdigtråkka spor man kunne følge.

© Atle Solholm

Traséen (dvs. sporene vi fulgte) gikk på en måte litt innover dalføret mot Fremste Ørabotnen, men svingte så til høyre opp på en knaus eller kolle på østsida av fjellet. Hele traséen ligger egentlig østvent, mens fremherskende retning på været er fra sørøst, så det legger seg en del fokksnø i løpet av vinteren. Den nedre delen av traséen er ikke så altfor bratt, men fra den nevnte kollen og oppover blir det styggbratt, med den rasfare det innebærer. Det gikk et digert ras i fjellsida der tidlig på morgenen 23. februar, dvs. nøyaktig 3 uker senere, men da var det tøvær, og sånn sett større rasfare, enn når vi gikk der og det var 11 kuldegrader. Men lagdelingen i snøen, og grunnlaget for at det tre uker senere skulle gå et så stort ras der, var selvfølgelig allerde på plass under oss der vi gikk. Vi var bevisste på hvor bratt det var, og at det kunne gå ras, og vi holdt avstand mellom oss etc., men når jeg 3 uker senere så bilder av som gikk, så var det jo på det rene at vi begge ville blitt tatt av raset uavhengig av om det var 50 meter mellom oss.

© Atle Solholm

Det var en hel del turgåere som skulle på samme toppen denne dagen, noen som gikk raskere enn oss, og som peiset forbin; og andre som vi halte langsomt innpå men aldri tok igjen. Vi nådde toppen etter to timer og tre kvarter. Det hører med til historien at jeg fortsatt bruker mine ScottyBob telemark-ski, og at jeg nok kunne gått en del raskere om jeg hadde gått til anskaffelse av riktig randonée-utstyr. Men telemarkski har samtidig sin sjarm, så jeg kommer nok uansett til å fortsette å bruke det av og til, men ikke når jeg skal gå sammen med folk som har randonée-utstyr, og forsøke å holde følge med dem. Utsikten fra toppen var upåklagelig. Spesielt fikk jeg tatt et fint bilde av Grytavasstinden og Lauparen (Bilde 8).

© Atle Solholm

På vei ned igjen fikk jeg trøbbel med den høyre Axl-bindingen. Et tverrstag som holder bindingen sammen hadde røket fra selve bindingen i en punktsveis, og dermed ble 75mm-bindingen for romslig, og dermed for løs, slik at jeg ikke hadde ordentlig kontroll med den høyre skia. Jeg fant ut at det fungerte best å kjøre med denne skia med opplåst tå, dvs. i gå-modus, og så måtte jeg nøye meg med å kjøre telemark-stil i venstre-sving, og så måtte jeg kjøre parallell i høyre-sving. Jeg kom meg likevel ganske greit ned fra fjellet, og hjemme igjen skiftet jeg bare rammen på bindingen ut med en jeg hadde liggende. Antagelig har produsenten erfart at dette var et svakt punkt på bindingen, for på den nye bindingen jeg satte på, og som jeg hadde kjøpt noen år etter den som stod på skia, var dette punktet ganske betydelig forsterket (Bilde 9).

© Atle Solholm