Brennhaugen (26.01.2019)

Snart et halvt år uten andre turer enn treningturer brakt til ende. Planen var en 100-metersjølstendig i Romeriksåsen og et par bonustopper, inkludert toppen alpinanlegget i Hurdal er hengt opp på. Men når en er litt for seint i gang og gjør utstyrstabber, kan ting endre seg.

Parkering Lundebybakken - ikke alt for fjerne minner om Romjulsrennet med unga strømmer på. Første del av oppstigninga går bra, og jeg treffer traktorslep og hogstflater som planlagt. Fra veien som går langs lia midtveis er det i praksis ingen strukturer å følge, så jeg finner toppryggen i litt kronglete skiterreng, som i tillegg er ganske snøbart der den aldrende grana står alt for tett.
Over fortoppen, så med god hjelp av Norgeskart - appen til topps.

Herfra er planen å ta nærmeste sjølstendige topp i vest, men nå begynner det elendige hanskevalget å stjele tid og energi. 45 år erfaring med sjølstendig turplanlegging - og så velger en de tynneste langrennshanskene til topptur i snøvær og med snødekte trær i 6-7 minus. Etter noe kryssing vestover opp på et par mindre høydepunkter, setter jeg nasan mot nord og fokuserer på systemer av flater og skikjørbare driftsveger.
Ned på den omtalte vegen slår dette til, i form av et slep med djupe hjulspor som gir litt halfpipefølelse. Så er jeg i tvil, og i mangel på større kartutsnitt (å ta opp telefonen med isfingre har blitt frastøtende) labber jeg litt oppover, mot der jeg kryssa vegen på veg opp. Så ser jeg et slep som peker ned mot de store hogstflatene, og da er vi i gang. Super kjøring i laussnø, men desto mer guffent i lia under. Her tar jeg til slutt av meg skia. Så innser jeg at jeg ikke vil bli fanga opp av noen skogsbilveg eller slep, og da går veien videre over isen på elva fra Skruklia, Vannet renner mellom isflaka, men de ser på sin side solide ut, så jeg lar det stå til.
Så noen sugende kilometre på kjøreveg. Etter hvert går det en reddende ubrøyta lokalveg tilbake til utgangspunktet, og en avkorta tur med utstyrs- og veivalgstabbe er til endes.