Forsøk på Aconcagua (18.02.2011)

FORSØK PÅ ACONCAGUA

Etter velykkete turer til Kilimanjaro (2009) og Elbrus (2010) med Jarle Traa sitt firma var planen nå å forsøke å nå toppen av Aconcagua. Vi var en ganske liten gruppe som dro fra Bergen 5. februar 2011 - guiden Knut Horvei, Tor André og meg. I Frankfurt sluttet Jonas fra Trondheim og Fredrik fra Sverige seg til gruppen. Etter sight seeing i Buenos Aires reiste vi videre til Mendoza og dagen etter med buss til et enkelt overnattingsted i Punta del Inca ca. 2700 moh. Vår argentinske guide Micky hadde nå sluttet seg til gruppen vår.
8. februar ble vi busset fra Punta del Inca ned til startpunktet for turen - Punta de Vacas på ca 2400 moh. Etter kontroll av permits startet vi på turen innover den vakre Vacasdalen kl 1030, og var fremme i Pampa de Lenas på ca. 2900 moh ca kl 1630. Muldyrene bar all bagasjen, vi gikk kun med lette sekker. Vi satt opp hvert vårt telt, og dette ble starten på teltliv de neste 17 dagene! Neste etappe 9. februar var en 7 timers litt tyngre tur inn til Casa de Piedra på ca. 3300 moh. Brukbart vær, bra temperatur, skyet med litt regn innimellom. Fint teltsted. Vi ble der i to netter. Dag to hadde vi en fin 4 timers akklimatiseringstur opp til 3800 m der vi så flere av de flotte hjortedyrene Guanacos. Da vi kom ned igjen hadde de hyggelige folkene som var ansvarlige for muldyrene - arreiros - laget nydelig lunch med grillet biffkjøtt og Mendoza rødvin - faktisk det beste måltidet på hele turen!

Neste dags etappe 11.2 gikk fra Casa de Piedra opp til Base Camp - Plaza Argentina på 4200 moh. Vi betalte litt ekstra til arreirosene for transport på muldyrrygger over Vacas elven som er bred, men grunn. Artig opplevelse! Bratt de første 500 hm oppover Relinchos-dalen. Senere flatet det mer ut. Meget vekslende vær med sol og varmt vær nedre del og snødrev da vi nærmet oss Plaza Argentina etter vel 6 timers tur og ca. 1000 hm. Kraftig vind, men klarvær og en aldeles nydelig stjernehimmel om kvelden. 5 kuldegrader om natten. Neste dag var det hviledag i Base Camp med gjentatte Yatzy turneringer med gjengen som nå hadde begynt å kalle seg for The Bastard Boys!

12. februar var det hviledag i Base Camp og forberedelser til neste dags tur til Camp 1 ca 5000 moh. Vi startet mot Camp 1 kl 0930 med 15 kg tunge sekker med utstyr for de neste etappene på turen. Vi brukte ca. 5 timer de 800 hm opp til leiren, og returnerte til BC samme dag. Her ble det yatzy og krimromaner - aktiviteter som nå var blitt vår standard tidtrøytte i BC. De fleste av oss spanderte 20 US$ for en varm dusj fra vannsekk i dusjteltet! Herlig opplevelse! Været var dårlig høyere oppe i fjellet, og vi hørte om flere som hadde forsøkt seg uten lokale guider som var omkommet i snø og kraftig vind på vei mot toppen.

Etter enda en hviledag 14.2 begynte nå alvoret 15.2 med ny tur opp til Camp 1 med tung sekk. Det gikk tyngre for meg denne gangen, og jeg brukte ca. 6 timer opp. Vi satte opp teltene og etablerte oss i Camp 1. Hviledag 16.2. Torsdag 17.2 bega vi oss i vei mot High Pass ca. 5500 moh. Tung start, antagelig pga for lite væske- og matinntak. Etter at jeg hadde fått i meg påfyll av væske og druesukker nådde vi High Pass kl 1230 etter ca. 4.5 time. Jeg ga meg med dette, og returnerte til Camp 1 sammen med Knut H. mens resten av gjengen gikk opp med mat og utstyr tll Camp 2 ca. 5900 moh. Dagen etter ble det en ny tur til High Pass, og denne gangen gikk det bedre. Vi nådde målet i samlet tropp etter ca. 3 timers gange i fint vær men med kald vind oppe i høyden. Retur til Camp 1. Vi våknet om morgenen 19. februar til snødekket landskap, pakket sekkene og returnerte til BC for ytterligere akklimatisering.
Søndag 20. februar var hviledag i Base Camp med dusj og deilig pizza til lunch.
Mandag 21.02 startet toppstøtet. Vi gikk fra BC kl 11 og var oppe ved Camp 1 etter 4,5 timer. Det var meget kraftig vind her oppe og det kom endel snø om natten. Jeg sov elendig, mest pga den kraftige vinden - ikke noe godt utgangspunkt for neste dags tur til Camp 2. Vi startet turen mot Camp 2 tirsdag 22.2 kl 0930. Jeg merket allerede fra starten at formen ikke var optimal, og sakket etter sammenliknet med de andre i følget. Jeg nådde de andre igjen i Low Pass på ca. 5300 moh. Etter en matpause var jeg fortsatt ganske tom for krefter, men hadde et visst håp om at formen kunne bli bedre etter en god natts søvn og hvile i Camp 2. Jeg diskuterte denne muligheten med turlederne, men de hevdet begge bestemt at jeg ikke kunne regne med noen som helst restitusjon i Camp 2 - heller tvert imot! Etter Camp 1 er det slik at kroppen tappes gradvis for energi pga høyden og værforholdene. Det er ikke mulig å bygge seg opp igjen i så stor høyde. Jeg innså da at jeg ikke ville ha krefter nok til å gjennomføre toppstøtet fra Camp 2 dagen etter, og da jeg allerede var såpass tappet for krefter og energi valgte jeg derfor å gi meg der og da. Jeg kunne nok ha fortsatt videre i langsomt tempo til Camp 2, men i samråd med guidene fant jeg ut at dette ikke hadde noen hensikt da jeg var sikker på at jeg ville ha for lite krefter til selve toppstøtet. Jeg returnerte derfor til BC sammen med en av guidene, og ventet der til resten av følget kom ned igjen.
Fredrik, Jonas og Tor André nådde toppen onsdag 23. februar sammen med Micky - vår argentinske guide etter en ekstremt anstrengende 12 timers tur i tildels dyp snø. Knut H - vår norske guide - måtte bryte i Indepedencia, også han pga generell utmattelse og krafttap. Både Tor André og Jonas var nære ved å gi opp underveis, men ble oppmuntret av Micky til å fortsette. Fredrik, som har vært åtte år i Fremmedlegionen og er ekstremt godt trent, klarte seg fint hele tiden. Alle var tilbake i BC 24.2. Dagen etter gikk vi hele veien fra BC til Punta de Vacas - en 12 timers tur. Her vanket det kald pils og hamburger før vi ble busset tilbake til Mendoza ila natten. Så fulgte rolige dager med god mat og vin før hjemreisen til Norge 1. mars.

Her er noen tanker og refleksjoner om hvorfor det gikk som det gjorde. Jeg var jo desidert den eldste i turfølget. De andre var på alder med mine barn - fra den norske turguiden Knut på 27 til den eldste, svensken Fredrik på 39. Jeg var frisk under hele turen, ingen tegn på høydesyke og heller ingen problemer med magen som mange får under en slik tur. Formen var helt fin under første del av turen, og jeg hadde ingen problemer med å holde følge med de andre opp til BC. Vi oppholdt oss over 4200 m i BC eller i Camp 1 (4900 m) i tilsammen 11 dager før det endelige toppstøtet. I løpet av de siste dagene før toppstøtet hadde jeg bestemt følelsen av at formen min var på nedadgående istedenfor at den som forventet skulle bli bedre. Muligens kan dette ha noe med alderen å gjøre da de andre ikke merket tilsvarende forandringer.

Alt i alt tenker jeg tilbake på dette som en veldig fin tur selv om jeg ikke nådde toppen denne gangen. Fine naturopplevelser, spennende møte med en ny kultur og spesielt arreirosene, hele tiden veldig godt samhold og kameratskap i turgjengen, og vidunderlig rekreasjon med god mat og vin i Mendoza etter 3 uker i telt!