Rekognoseringstur til Remmemstind og Ytstetind (23.06.2018)  

© Atle Solholm

Jeg hadde i flere år gått og kikket på det vi nå kaller Vestnestraversen, dvs. fjellkjeden med Remmemstind, Ytstetind, Trolltind og Middagsfjellet, og hatt lyst til å gå hele denne rekka på langs fra Remmemseter til Tomreseter. Trolltindtraversen [eller Brustindtraversen] hadde jeg gått en gang et par år tidligere, så der visste jeg det var mulig å komme opp uten klatreutstyr; og nordøst-ryggen opp på Remmemstind hadde jeg gått flere ganger. Jeg hadde imidlertid aldri gått direkte fra Remmemstind til Ytstetind. Jeg visste at oppstigningen til Ytstetind fra denne kanten var omtrent like bratt som Trolltindtraversen siste biten opp mot Trolltind, men om det var mulig å komme seg opp den veien når man ikke driver med regulær fjellklatring, hadde jeg ingen anelse om. På internett har det vært fint lite å finne av nyttig informasjon om denne fjellkjeden, så enkleste måten å finne ut om det ville være vanskelig å komme seg opp Ytstetindtraversen, var å ta turen. Jeg kunne selvsagt bare ha lagt ut på turen over hele fjellrekka som skissert ovenfor, men jeg bestemte meg for først å gå det partiet jeg ikke hadde gått før, nemlig oppstigningen til Ytstetind fra skaret mellom Remmemstind og Ytstetind. I mitt hode kan det være lurt, så sant det er mulig, å gjøre seg kjent i et område gjennom en rekke mindre turer, som man i neste omgang setter sammen til en lengre tur. Det å ha gått alle "delturene" før, slik at man er godt kjent med traséene, kan være forskjellen på en 6-timers tur og en 20-timers tur når man skal gå den "lange" turen.

© Atle Solholm

Turen opp på Remmemstinden var den vanlige, over Heia og videre opp nordøstryggen og opp. Det blir noe klyving helt på slutten når man velger denne veien opp på Remmemstind, men traséen er den korteste og kjappeste, og det tok ikke mer enn drøyt halvannen time før jeg stod på toppen. På toppen av Remmemstind lå tåka tjukk denne dagen, og det var ikke mulig å se over til Ytstetind, og dermed bommet jeg litt på retningen når jeg skulle gå videre, og endte opp med en kurs mer i retning av "Ørskogfjellet". Imidlertid var det ikke lenge før jeg var under skydekket og fikk korrigert kursen, og da fikk jeg også øye på de røde malingsflekkene på steiner og pinner som markerer turtraséen ned i skaret mellom de to fjellene, og videre derfra ned mot Flatesetra.

© Atle Solholm

Ytstetind har en liten knaus som kalles Litletind, og så fort jeg var kommet ned i skaret mellom Remmemstind og Ytstetind, var det bare å sikte seg inn på Litletind og begi seg oppover. Det går ikke noen tursti oppover her, hverken merket eller umerket, men det går helt greit å gå, og det tok ikke lange tiden å komme seg opp på "Litletind". Fra Litletind går fjellryggen nesten helt horisontal bort til Ytstetind, bortsett fra at det borte ved "foten" av Ytstetind kommer en liten knaus til, som enkelte kaller Litle Litletind. Men så kommer Ytstetindtraversen og utfordringen med å komme seg opp på Ytstetind fra denne kanten. Det er nok flere valgmuligheter med tanke på hvordan man kan ta seg opp her, litt avhengig av hvor flink man er til å klyve, og hvor mye tid man har tilbrakt i klatrevegg. Jeg fant en slags trasé litt til venstre for selve eggen, hvor det gikk greit å komme seg opp.

© Atle Solholm

Fra Ytstetind tok jeg "normalvegen" ned mot Båtreset, men skar så østover i retning Remmemseter for å komme meg tilbake der jeg hadde bilen stående. Det går ingen sti fra Ytstetind til Remmemseter, for det vanlige er å gå til Ytstetind fra Flate, bortsett fra om vinteren, da er det en yndet topptur å gå på ski til Ytstetind fra Remmemssetra, men da er det jo snø, og dermed blir det ingen sti ut av trafikken. Turen videre bar gjennom et myrlendt område med flere små vakre vann. Det største av dem er Misfjordvatnet. Her stoppet jeg og drakk noen slurker vann, og tok noen bilder. Videre gikk turen over lyng og gjennom steinur, og et parti med småskog og kratt ble det også, før jeg var tilbake ved Hellandseter og Remmemsseter. Selv om det hadde vært en del klyving og annet under første delen av turen, var det faktisk denne siste delen, med plagsom småskog og kratt, som ble den mest strabasiøse. Nede i Remmemsdalen stod bilen og ventet, og med den lokalkunnskapen jeg hadde ervervet denne dagen, var det bare å begynne å planlegge en sammenhengende tur over hele Vestnestraversen.

© Atle Solholm