På telemarkski til Skjerdingen (24.02.2018)  

© Atle Solholm

Denne turen var på en måte min første topptur noen sinne. Jeg hadde én gang vært på ski på en fjelltopp et sted i Valdres når jeg var på vinterleirskole i barndommen, og én gang i slutten av tenåra var jeg på toppen av Jolgrøhornet sammen med noen skolekamerater, men skiene jeg hadde den gang var vanlige smale langrennski uten stålkanter, så utstyret var egentlig ikke noe tess med tanke på å gå slike turer. Men så, for noen år siden kjøpte jeg meg et par breie telemarkski; håndlagede sådanne, custom-made fra Scottybob, en skiprodusent i Colorado, og på disse skiene monterte jeg et par Axl bindinger fra 22designs. Det spesielle med disse bindingene er at de kan låses og låses opp i tåen, slik at man kan velge mellom "gå-modus" og "kjøre-modus" akkurat slik man kan på et par randonnée-ski. Disse spesiallagde Telemark-skiene hadde jeg så brukt i ulike alpin-anlegg de siste 8 sesongene, men først nå hadde jeg altså "fått ut fingeren", og kjøpt feller som jeg hadde tilpasset til dem, til tross for at jeg altså hadde montert slike fine bindinger på dem.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg parkerte bilen oppe i Nakkedalen, litt forbi Kroksætra, når man kjører fra Vatne mot Fiksdal. Det er laget en liten parkeringsplass på nedsida av veien der, her på Peakbook markert som "Blåskjerdingen P-plass". Jeg bar skiene over veien, spente dem på meg, og la av sted. Den første kilometeren av traséen følger en skogsvei som vanligvis ikke brøytes om vinteren. Et stykke opp lia der går det ei djup grøft tvers over veien, og det kan være greit å bite seg nøyaktig merke i hvor denne er, så den ikke kommer som en overaskelse på turen ned igjen, for da er farten gjerne stor akkurat her. Et stykke lengre oppe i bakken deler plutselig veien seg, og da tar man den veien som svinger skarpt av til høyre.

© Atle Solholm

Man følger veien nesten opp til skoggrensa. De siste kanskje 50 høydemeter før skogen er slutt, må man selv bare finne seg en trasé mellom trærne, men de står ikke så altfor tett, og som oftest finner man noen skispor fra andre turgåere som man kan følge oppover. Ovenfor skogen peiler man seg inn på fjellryggen som fører opp mot Skjerdingen/Blåskjerdingen. Det gjelder å sikte seg tidlig inn på denne, komme seg opp på eggen, og så følge denne mot videre oppover. Før man kommer opp på selve denne fjellryggen, vil de fleste av oss finne det behagelig å krysse litt frem og tilbake, for å slippe å gå så bratt oppover. Da gjelder det å ikke havne for langt ut til høyre, in mot dalføret mannegrava, for kommer man langt nok ut der, er stigningen langt over 30° og det kan være rasfare og det hele. Kommer man seg nogenlunde beint opp mot den nevnte fjellryggen, unngår man dette. Fremherskende vindretning gjør imidlertid at denne fjellryggen til tider kan være nokså avblåst for snø, men da går man bare litt til høyre eller litt til venstre for selve eggen, så går det bra.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Når man har ca. 200 høydemeter igjen til toppen, er den nevnte fjellryggen plutselig slutt, og man må opp en bratt bakke før det flater av igjen mot toppen. Denne bakken er bratt nok til at det teoretisk kan oppstå rasfare der, men alle de gangene jeg har gått opp der, har det vært så avblåst, at det ikke har vært noe problem. Denne bakken ligger på losiden i forhold til fremherskende vindretning, så det vil sjelden legge seg store mengder snø der. Problemet med dette partiet er ofte at sola steiker på dagtid, og så danner det seg skare som kan gjøre det litt utfordrende å komme opp uten skarejern. Denne dagen gikk dette partiet imidlertid rimelig greit.

© Atle Solholm

Vel oppe på toppen puttet jeg raskt i meg noe mat jeg hadde med, og så var det av med fellene, og utfor bar det. Det øverste og bratteste partiet er i bratteste laget for mine Telemark-ferdigheter, og det stikker store steiner opp overalt, og med skare i tillegg, så her ble det parallell-kjøring til tross for mine fine Telemark-ski. Videre nedover langs ovenfor nevnte fjellrygg, og deretter videre ned til skogen, var forholdene imidlertid idéelle for Telemark-kjøring. I småskogen savnet jeg imidlertid igjen vanlige slalomski, men det gikk nå sånn høvelig greit å komme seg ned til skogsveien likevel. Siste biten, altså på skogsveien, ble det en del ploging, dels for ikke å ha for stor fart for å kunne ta de to svingene man må gjennom, og dels for at den nevnte grøfta som går på tvers av veien ikke skal komme for brått på.

© Atle Solholm