Til Båten og Trolltind fra Flate (31.10.2015)  

© Atle Solholm

Etter å ha besteget Remmemstind et par ganger denne høsten, hadde jeg fått lyst til å prøve meg på Trolltind og Ytstetind. [Navnet på førstnevnte varierer mellom ulike kart og alt etter hvem du spør, noen kaller den Brustind, mens andre kaller den Trolltind]. Jeg kjørte hjemmefra til Flatebygda innerst i Flatevågen, og tråklet meg frem mellom gardene på jakt etter en setervei jeg hadde sett på kartet. Det viste seg lettere å finne fram enn jeg hadde regnet med: Et skilt på en stolpe viste veg. Jeg fulgte denne skiltanvisningen over et gårdstun og rundt en bygning. Bak denne var en bom hvor man måtte betale 20,- kr. for å slippe forbi, og 100 meter forbi denne kom jeg til en stor åpen parkeringsplass; jeg går ut fra at bompengene er for å finansiere eller nedbetale denne. Det var god plass på parkeringsplassen. Jeg parkerte bilen, og gav meg i kast med en god seterveg som via noen hårnålsvinger ledet opp til Flatesetra. I det man passerer første hytta på Flateseter, går veien over i sti, og kort etter deler stien seg i to. Høyt oppe i et tre hang imidlertid et digert skilt som fortalte at veien til Remmemstind var den til høyre. Jeg gikk ut fra at da måtte veien til Ytstetind også være til høyre, og fulgte denne stien videre oppover. Jeg antar at den andre stien førte til resten av hyttene der på Flateseter. Ikke mange høydemeter senere to skogen slutt, og man kunne se fjellene. Jeg krysset bekken litt oppi der, men så fant jeg ut at jeg ville gå via Båten (XXXX m.o.h.), og så krysset jeg tilbake til vestsida av bekken, fulgte så bekken et lite stykke til, og peilet meg deretter rett inn mot toppen av Båten, dvs. rett opp fjellsida.

© Atle Solholm

Fra Båten ville antageligvis det enkleste være å følge Båtreset i retning Ytstetind, for så å dreie av mot Nedste Trollvatnet og Trolltind [av mange betegnet hhv. Nedste Brustindvatnet og Brustind]. Det var imidlertid relativt tørt denne dagen, og dermed valgte jeg å peile meg rett inn på ei lita rød hytte ved Nedste Trollvatnet, og la så i vei i ei mer eller mindre rett linje tvers over et myrlendt terreng som ligger mellom Båten og Trolltind. Fjellveggen mellom Trolltind og Øvste og Nedste Trollvatnet er for bratt for oss vanlige turfolk, så man må rundt Nedre Trollvatnet og den røde hytta før man kan ta fatt på stien opp på selve Trolltind.

© Atle Solholm

I det man begynner på oppstigningen fra Nedste Trollvatnet, blir landskapet mer steinete. Det er fortsatt litt gress og litt mose her og der, men det blir mindre av det jo høyere opp man kommer. Jeg fulgte stien oppover fjellsida, og la merke til at jeg hadde en kant til venstre for meg. Jeg våget meg borttil kanten for å se, og fikk fin utsikt bort til Øvste Trollvatnet, men det var styggbratt ned fra kanten der jeg gikk; her ville det ikke være lurt å gå i tett tåke. Etter hvert kom jeg opp på en steinete skrå flate der stien jeg kom på møter stien fra Sandsfjellet/Middagsfjellet, dvs. den stien man følger dersom man bestiger Trolltind fra Tomresetra/Engesetdalen.

© Atle Solholm

Det blåste godt her oppe, og litt regnvær ble det også, men jeg trosset været, og fortsatte opp til toppen; både til den første og den andre varden. Trolltind har én varde der oppe som markerer toppen, og en annen der boka er lagt ut; så vidt jeg forstår med tanke på at man skal kunne skrive navnet sitt i boka også når vær eller føre ikke tillater at man går de siste meterne til topps. Når jeg stod og kikket utfor kanten mot Trolltindtraversen [Brustindtraversen] feiget jeg imidlertid ut. Jeg hadde vært inne på tanken på å prøve meg på denne traversen, men styggbratt var det, og i tillegg blåste det kraftig denne dagen. Jeg bestemte der og da for at hvis jeg noen gang skulle prøve meg på traversen mellom Trolltind og Ytstetind, måtte det bli fra andre kanten… Turen ned igjen var uten spesielle hendelser. Øverst erfarte jeg at det kan lønne seg å gå forholdsvis nær kanten mot nord, og holde utkikk med hvor stien ned igjen til Nedste Trollvatnet tar av, slik at man ikke går for langt og kommer halvveis til Sandsfjellet før man oppdager at man har gått feil. Nede ved den røde hytta fant jeg nå en sti som førte opp på Båtreset inne ved foten av Ytstetind. Herfra fulgte jeg Båtreset nordover et stykke. Kvelden var nå kommet på, og det begynte å bli mørkt, men jeg skimtet konturen av bekkefaret jeg hadde krysset et par ganger på vei opp, tok sikte på dette, fant bekken, og fulgte så denne og stien ned igjen til Flatesætra og deretter veien ned igjen til bilen.

© Atle Solholm