Dufourspitze (21.07.1987)

Egentlig første høydetur noensinne, og for egen del manglet jeg spesielt ei viktig erfaring: Kaloriinntak under store anstrengelser i høyden! Kombinert med vanlig turboforbrenning og ømtålig mage, fikk dette konsekvenser på begge toppturene vi gikk i Wallis denne uka.

Turfølget besto av hjemlige Tor Bjarne Kjernsholen og (da fortsatt) Østerdølene Asbjørn Grundt og Anders Tryli.

Opp i otta på gamle Monte Rosa-Hütte og opp på breen, som var langt større og en del mindre sprekkebefengt i starten enn den er i dag.
Etter noen timer brøyting, tok jeg avlastning opp mot sadelen. Forstmann Tryli satte pionerspor

Det blåste nå fælt, men eggen bort til toppen bød ikke på problemer for det erfaringsmessig sett noe variable firemannslaget vårt.

På vei ned til sadelen forsvant beina, og det var en befrielse å småklyve med armer som fortsatt hadde små lagre av glykogen intakt. Men videre nedover breen inntok jeg pasientens rolle, hyppig snublende med full blodsukkerkollaps, noe som ikke gitt upåaktet hen. Ett sted gikk førstemann med henda i lomma - langs snøbrua - og uten de kreftene som skulle til for å tråkke min egen vei eller protestere på et lydnivå som situasjonen kvalifiserte for, var jeg et lett bytte for sprekken. På brekanten kom jeg på noe lurt - sjekke sekken for lettfordøyelig og hurtig energi. Jammen var det ei rute druesukker der, gitt! Og så var det som å sveve i energioverskudd den siste halvtimen ned til Hütte...

Veteranturen gikk sommeren 2015 med Håvard Klevberg og Rolf Jarle Aaberge. Uten blodsukkerkollaps ... Strålende vær, -10 grader i høyden, og sløvt å ikke ta med Nordend når vi først var i gang.