Hemsedal: Grytingen, Såta, Storehorn, Veslehorn ... (27.07.2018)  

I følge værmeldingen skulle denne dagen bli årets varmeste på Østlandet. Og det på en sommer som allerede hadde satt en drøss av varmerekorder. Vi begynte å bli godt vant med 30 varmegrader på dagtid og netter hvor man sover oppå dyna, og likevel svetter. Nå når mange gikk rundt og ventet på regn etter all tørken, ja da skulle årets varmeste dag komme.

Jeg foreslo for Hans Petter at vi måtte komme oss litt høyere til fjells denne fredagen. I hvert fall ikke surre rundt på skogstopper i lavlandet. Dermed ble det en noe lengre kjøretur enn vanlig etter en arbeidsdag.

Vi samkjørte fra Drammen, og noen timer senere var vi på parkeringsplassen i Hornslie, i Hemsedal. Og varmt var det! Under kjøreturen oppover Hallingdal hadde temperaturen ligget mye på 32-33 grader. Ved Nesbyen bikket temperaturmåleren til og med 34 grader. Her i Hornslie var det heldigvis ikke fullt så varmt, men nærmere 30 grader var det sikkert. Forståelig nok var det mange på tur i fjellet i dag, og parkeringsplassen var godt fylt opp da vi ankom. Mange var på vei nedover mens vi gjorde oss klare, men noen få andre var også ute etter en kveldstur, som oss.

© Nils Haugene

Stien opp fra parkeringen starter ganske bratt. Vi tok det pent oppover her i varmen. Lenge siden vi har møtt så mye folk på tur også, men dette endret seg kjapt da stien delte seg. Tydelig at hovedtråkket var mot Veslehorn (1300) og Storehorn (1482). Vi hadde tenkt å følge stien som går opp mot Slettefjell (1342). Denne så vi ikke i farten, og var i stedet snart på vei mot Mellomtjerne. Dermed måtte vi traske noen få meter i lyngen før vi fant rett sti oppe ved høyspentlinja.

På Slettefjell (1342) var terrenget blitt meget lettgått. Vi slo oss ned på denne beskjedne toppen en liten stund. Det blåste betraktelig mer her på toppen, men det var jo egentlig bare litt godt, selv om vinden i perioder var i overkant frisk.

Nydelig utsikt mot Hemsedalsfjell og andre fjell i det fjerne. Vi fikk også god oversikt over rundturen vi hadde tenkt å gå i dag.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Videre fra Slettefjell ble det godt over 1 kilometer med flatt og veldig lett turterreng. Med sola midt i mot vandret vi mens praten gikk, og snart var vi på vei oppover mot Grytingen Øst (1413). Ganske slak bakke opp til denne toppen, mens vi fikk en brattere kneik til Grytingen (1462).

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Nordover fra Grytingen (1462) var underlaget fremdeles behagelig å vandre på. Oppover mot Såta (1622) overtok stein og ur jo høyere vi kom, men det var allikevel forholdsvis lett å gå selv om det ble mer stein. Ikke mye ustabil steinur der vi la ruta.

Veslesåta (1475) lå beleilig til i forhold til vår rute opp til Såta (1622), så vi gikk naturligvis rett over denne på vår ferd mot dagens høyeste topp.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

På Såta (1622) måtte vi sette oss i le bak knausen toppvarden sto på, for her blåste det ganske godt. Samtidig fikk vi sola rett mot oss, så det ble en behagelig og lang pause på turens høyeste topp.

Klokka var nå rundt 8 på kvelden, og vi var omtrent halvveis. Sola begynte å synke godt ned på vesthimmelen. Siden vi ikke hadde med hodelykter, måtte vi absolutt komme oss videre. Vi hadde vel igjen rundt 3 timer med vandring hvis Storehorn (1482) og Veslehorn (1300) også skulle bestiges. Og de var jo absolutt med i planen. De skulle være prikken over i'en på denne turen. Derfra ville vi få ganske spektakulær og flott utsikt over Hemsedal. Ikke minst Veslehorn med sitt luftige og loddrette stup mot øst gledet vi oss veldig til. Det virket temmelig heftig!

Men først måtte vi ned fra Såta (1622), og det ble en noe seig nedoverbakke. Nedre halvdel av nedstigningen mot Skyrvedalen var preget av mye løsmasser. Her pleier det nok å ligge snø mye av sommeren, men nå var det kun et par små fonner igjen. Det var også noen bratte skrenter her som gjorde at vi måtte trå varsomt.

© Nils Haugene

Hans Petter var ikke helt i slag denne dagen, og hadde de siste par timene følt seg søvnig og daff. Etter at det meste av nedstigningen fra Såta (1622) var unnagjort og det flatet ut der vi nærmet oss Storehorn (1482), delte vi oss. Hans Petter fulgte her stien innunder sørstupet på Storehorn, mens jeg psyket meg opp til en ny motbakke. Vi avtalte og møtes på toppen av Veslehorn (1300).

Og det ble tungt. Jeg var sliten selv nå. Opp mot Storehorn (1482) var det seigt og bratt i starten, før det ble slakere jo høyere jeg kom. Jeg måtte legge inn et par pustepauser her på ryggen opp mot toppen.

© Nils Haugene

Suveren utsikt fra toppen av Storehorn (1482). Her burde jeg ha tatt en lengre pause, men nå var jeg litt stresset med tanke på solnedgangen, som nærmet seg veldig. Jeg ville så gjerne rekke ned til Veslehorn (1300) før det ble mørkt. Den spektakulære utsikten derfra skulle jeg ha med meg. Hans Petter satt vel allerede på den toppen og blomstret, så det var greit å ikke somle altfor mye nå.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Jeg giret opp på vei nedover fra Storehorn (1482), og stresset såpass mye at jeg mistet stien øverst. Litt knoting i noen bratte skrenter før jeg kom inn på stien igjen. Deretter gikk jeg så fort jeg orket og torde (dumt å snuble i steinrøys) ned mot skaret, og videre på tydelig sti opp til Veslehorn (1300). Her under oppstigningen til Veslehorn (1300) gikk sola ned. Jeg snudde meg og nøt solnedgangen noen sekunder. Det passet fint med en pause uansett, for jeg var ganske sliten nå.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Da jeg nådde toppen på Veslehorn (1300), satt Hans Petter og ventet litt nedenfor toppen i le for brisen. Han hadde kommet rundt 20 min før meg. Jeg knipset kjapt et par bilder fra toppen, før vi ruslet bort til det særdeles luftige øststupet. Her kilte det virkelig i magen! Utsikten var sannelig storslagen og dramatisk herfra, der Hemsedal lå 700 høydemeter under oss.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Det skumret fort, så vi måtte skynde oss med tilbaketuren. Vi hadde lyst til å være litt lenger på denne flotte plassen, men uten hodelykter hadde vi ikke noe valg. Det ville nok ta en stund til før det ble vanskelig å gå i mørket, men det var sent, og vi hadde en lang kjøretur hjem.

Dessuten var det ikke å bare sprade rett tilbake til bilen. Veslehorn (1300) har en stupbratt skrent på sørsiden også. Stien gjør en omvei her for å omgå denne skrenten. Litt ulendt og bratt er det nedenfor denne skrenten i tillegg. Det var 2-3 stier å velge på her for å komme ned til Horntjerne. Vi valgte trolig ikke den raskeste, for stien vi tok gikk noen meter oppover igjen, og hadde et litt bratt parti.

© Nils Haugene

Nede ved Horntjerne kunne vi endelig lange ut. Her fulgte vi den østre stien som går langs kanten ut mot dalen. Hadde Hydnefossen hatt større vannføring ville vi stoppet der denne renner utfor stupet, men nå var det bare en puslete bekk der. I stedet fortsatte vi på stien og gikk på så fort vi orket.

Vi følte det ble en kamp mot mørket og klokka, men da vi nådde parkeringsplassen var det fremdeles nok lys til å kunne se hvor man tråkket. Fra nå av bør imidlertid hodelykt være med i sekken hvis man skal gå turer litt utpå kvelden.

Heldigvis var det ikke overskyet i sør, så vi fikk med oss måneformørkelsen mens vi skiftet og gjorde oss klare for hjemreisen.