Hestbreapigghelvete (19.07.2018)

Det er ikke så mange som går denne turen på sommeren, med god grunn fordi avstandene er store. Men vi tråkka til. Vi kjørte opp anleggsveien fra Nørdstedalsseter som faktisk var veldig kjørbar med en SUV. Ca 3 timer å gå inn til Trulsbu, vi småløp ned dalen mot hytta med mørke skyer i hælene og kom frem 5 minutter før pøsregnet satte inn. Dagen etter med friskt mot satte vi i vei langs vannet inn mot oppstigningen mot Store Hestbreapiggen. Mye varmt vær og regn hadde fått opp vannstanden i bekkene som medførte både kattesprang og tigersprang for å komme over bekkene. DNT-stien er utydelig, tildels er den borte, vardene har ikke blitt vedlikeholt på mange år. Så det ble endel knot, som koster tid. Alt gikk bra helt til siste elva før oppstigningen, der var det køl umulig å komme over. Vannet fløt gjennom Vyerkrattene, elvebreddene var høye, vannet var dypt og hadde stor fart. Så da var det bare å få av seg støvlene og stikke tottelottene ned i det iskalde brevannet. Takk gud for STAVER! puh.

Oppstigningen mot store var egentlig fin. Vi valgte den til høyre som var lettgått i starten. Oppi bratta ble det litt store steiner som ikke ligger helt i ro. Man må gå forsiktig, det er nervepirrende når 2 tonn tunge steiner ligger på vippen. Men det var ikke så løst som vi hadde fryktet. Vi brukte litt over 2 timer opp.

På toppen møtte vi Pål Gunnar Mikkelsplass med familie på tur. Vi tok en matbit mens nevnte skistjerne satte kursen tilbake mot eggen. Vi la merke til at det tok tid, og fant fort ut hvorfor. Nedstigningen fra Store mot eggen byr på et storsteinkaos som svært få liker. Men stortsett lå de i ro da. Tidkrevende. Eggen kløyv vi et lite stykke før vi smatt ned ei lita renne på venstre side og gikk snøen videre. Vær oppmerksom på at dette ikke er et sted man henger lenge, enorme blokker formelig tyter ut av eggen og kan falle ned når som helst. Så kjappkjapp!

Så startet kilometerjaget. Ura ligger storsett i ro så vi peiste på alt vi hadde bortover flatene. Vi så jo bort på Vestre og syns det så noe så sjukt langt ut! Men vi ble flere ganger overrasket over hvor fort vi klarte å bevege oss oppå der. 30 til 45 min mellom toppene var bra det.

Men så kom Låven. Dæven den tok motet fra oss! Hva er det vi driver med?? Dette må ha vært i 17 18 tiden. Og vi diskuterte når vi kunne regne med å starte på nedturen fra Vestraste. kl 21? kl 22? Vi samlet alt mot vi hadde og dura på nedover, satte fra oss sekkene et stykke fra toppen og var innom. Etterpå fresa vi over den lille breflaten som lå mellom oss og Vesle. Ingen sprekker og myk i på toppen her. På vesle gadd vi ikke stoppe engang, hei-hadet i forbifarten før vi apet oss på motbakken mot Vestre. Det begynte å røyne på her så det gikk ikke fort opp bakken. Heldigvis ligger det en gigantsk snøskavl der, så vi sneik oss over den og rett forbi klyvinga over eggen som så grim ut. Svære steiner. Endelig var vi på Vestre og føltes godt. Klokka var 21 da vi gikk og siste ord som ble sagt på toppen var "Jeg håper han ikke er stygg neddi her" Vi ble ikke bønnhørt. Ny rotete storsteinsur som tar tid å komme seg ned. Vel nede bar det oppatt til Vestraste. Litt kaos lags eggen oppå der også gitt. Men kl 22 startet vi på veien ned. Vi utnyttet snøflekken ned fra Vestraste, noen harde felter men det gikk greit. Så videre i salen og i retning mot vannet nede i bunn. Fjellsiden formelig stuper utfor og det ser fælt ut ovenfra. Vi gikk ikke den slakkeste delen av siden, noe aking ble det men vi kom oss ned. Så kan man følge endel sva nedover langs breen. Vi fant oss en ny snøflekk også. så kommer siste bakken som er merket løs. Her kommer man seg fint ned til man ser fossen, men da må man til høyre for å finne en god vei ned. Litt løst her og der, men overkommelig. Vi fant også en mulighet til å krysse elva et godt stykke opp i lia. Vannet hadde ei forferdelig fart, men et lite punkt etter en lang grusbakke, rett før den stuper utfor neste bratte sva kom vi oss over.

Vi kom frem til hytta i 01-tiden etter 17 timer på tur, 32 km og 1800 høydemeter. Gleden av å ta av seg støvlene kan knapt beskrives.
Så å gå Hestbreapiggene på sommern er fullt mulig, man får testa både utholdenheten og sin metale styrke. Låven kommer til å koste, men gleden av å nå Vestre var enorm. Generelt sett er det lite løst, lange strekker med lettgått flat ut og noen partier med rotete ur som du ikke vil huske med glede. Heldigvis var været supert og akkurat passe temperatur