Av og til er ikke den gamle, men nå utgåtte, fjellvettregelen "lytt til erfarne fjellfolk" så dum. På den annen side, hadde vi tatt oss bryet med å spørre noen på Turtagrø om det var gode forhold for å gå på Store Soleiebotntind før vi la i vei, hadde vi gått glipp av den fine sørrenna (pluss x antall høydemeter med skibæring...).
Grunnet lavtliggende skodde var det nemlig ikke mulig å se helt hvordan det lå an med snø oppover mot Store Soleiebotntind i dag. Lite visste vi, da vi i litt ulik stil forserte åpne elver og annet rusk ned i dalen, om hva som ventet oss da vi kom opp på ryggen.
Det var riktignok stort sett sammenhengende snø opp Hurrungbotnen og opp til vannet. Derfra og opp var det derimot nokså svart, bokstavelig talt. Dette bildet gir en illusjon av at vi gikk på ski. Det gjorde vi lite av.
Utsikten, som kom og gikk, hjalp imidlertid godt på humøret. For når det er sagt, humøret (i alle fall mitt), var stort sett meget bra. God trening å bære ski.
Sky- og skoddedekket fortsatte å komme å gå på toppen. Det ble derfor å lete seg litt på måfå nedover ryggen mot inngangen til sørrenna. For det var, takk høyere makter, sørrenna vi var her for å kjøre, og ikke steinura vi hadde trasket opp.
Etter litt leting fant jeg til slutt det jeg trodde var riktig snøstripe/rampe ned fra ryggen til renna, og etter et par meter nedklyving kom toppen på renna til syne.
Det var ikke helt rett frem å komme seg ned i renna i dag. Bratt snøklyving der snølaget tidvis var svært tynt med vekselvis blåis og berg under snøen, med nokså ufint fallpotensiale ved utglidning. Stegjern og øks kom god med her.
I renna og klare for skikjøring. Her ble Anja så ovenpå at hun foreslo å gå opp Austanbotnrenna på andre sida av Berdalsbreen til dessert. Ole var ikke like overbevist over menyforslaget.
Ole kom fort i siget. Tror dette var den første renna han kjørte noen gang, og mener på at han sa noe om at dette var noe av det kuleste han hadde gjort da vi kom ned på breen.
User comments