Styrmannstinden (18.02.2018)
Written by hmsv1 (Hannah Vickers)
| Start point | Grøtfjorden |
|---|---|
| Characteristic | Hike |
| Duration | 5h 00min |
| Map |
|
| Ascents | Styrmannstinden (955m) |
18.02.2018  |
|---|
Slik som søndagen i forrige uka, ble det en fottur med Kamila, Ilona og Renate. Styrmannstinden ble turmålet og vi alle håpet at vi skulle få litt sol underveis selv om turen går stort sett i nordvest- og nordvendt fjellside. Startet turen litt før kl.11 fra Grøtfjord og begynte den effektive oppstigningen mot skaret mellom Zapffetoppen og Styrmannstinden overnfor klatrehytta. Det var lite snø i lavlandet (ikke uvanlig her) så vi måtte bushe litt i starten før det ble mer åpent terreng. Snøen var allerede hard og bærende, så det ble ikke lenge før Kamila og Ilona bestemte seg for å ta stegjern på mens jeg og Renate fortsatte litt til med brodder på skoen. Om sommeren er det vanligvis en foss som renner ned over de bratte svaene i midten av dalen, men nå var den dekt av snø og blåis. Det var faktisk litt stilig å se på. Like før det bratnet til tok vi en ny pause for a vurdere rutevalg og ta en jakke på. En sur vind blåste nedover dalen fra skaret og vi gikk fortsatt i skyggen. I motsetning til gårsdagens svettetur på Blåtinden, var det lite sannsynlig at jeg kom til å svette i dag! Stedvis var det litt fokksnø å gå på som hadde trolig blitt fraktet av vinden. Det var en rimelig bratt motbakke vi måtte gå opp nå, så det var ganske bra med litt mykere snø som vi kunne sparke gode fotspor i. Ellers var det mye isskare. På det bratteste var det rundt 35 grader, som er egentlig ikke veldig bratt - men på det harde føret vi gikk på nå og mtp at det var en ganske lang bakke bak oss, følte jeg at det var lurt å tenke på om vi ville klare å komme oss trygt ned også. Man kan fort bli opptatt av å komme seg opp uten å tenke på slike ting, men det hadde vært flaut å måtte bli fraktet ned fra fjellet med helikopter om man ikke tør å gå ned på hardt føre.
Heldigvis traff vi på noen plasser med litt mykere skare, som var lett å merke siden overflaten var litt mønstret og ikke bare glatt. Vi utnyttet disse punktene for å kunne tråkke bedre spor i den ellers harde snøen. Etter kanskje en halvtime til kunne vi endelig si oss ferdig men denne motbakken og tenke på veien videre opp til Styrmannstinden. Vanligvis går man ikke opp til skaret for å gå opp Styrmannstinden om sommeren, men heller går et lite stykke bortover mot midten av topphenget og så rett opp derfra. Det var det vi forsøkte å gjøre nå også, men det viste seg at underlaget var glatt og steinhardt, dekt av litt fokksnø. Jeg skjønte at taggene på stegjerna mi var litt slurve, men jeg hadde aldri forventet at jeg noen gang skulle skli på hard snø med dem på! Det er litt skummelt når sånne ting skjer, for da vet man ikke om man kan faktisk stole på at utstyret kommer til å fungere som det skal. Vi etter hvert gikk på venstre siden av den lille haugen som var foran oss og selv om det var mye hard skare her også, virket dette som den fornuftigste ruten frem til skaret der vi endelig kunne få kjenne på litt solskinn for første gang på turen.
Her tok vi en matpause. Ilona var fortsatt gira på å gå opp til toppen siden den var så nært. Resten av oss var noe ubestemt men likevel ikke så opptatt av å komme helt til topps lenger. Jeg var litt nysgjerrig på hvordan snøen var lenger opp og hadde bare litt håp om at det ville bli litt mykere enn bare ishard, så jeg og Ilona fortsatte oppover mens Kamila og Renate spiste lunsj i skaret. Jeg gikk kanskje 50m til, men snødekket vekslet mellom harde fokksnøflak og bare is. Jeg fikk de fremste to stegjerntaggene knapt inn i isen og gikk på dem så lenge jeg turte, men jeg synes det var meningsløst å fortsette turen oppover siden det ville vært ganske ekkelt og tidkrevende å ta seg ned på slikt føre igjen. Både jeg, Kamila og Renate tok en liten avstikke til klatrehytta for å sole oss mens vi ventet på Ilona. Det viste seg at hun klarte å komme opp til den lille fortoppen men hun mente det var altfor isete å fortsette langs ryggen til hovedtoppen. Da hun kom tilbake til skaret fortalte hun at hun hadde hatt en liten utglidning på tur ned (heldigvis sklei hun ikke så langt) men hun så litt mer traumatisert ut enn da vi sist så henne før hun gikk opp......
Og så var det på tide å komme oss ned til bilen igjen. Turen ned den bratte bakken var heldigvis ganske grei. Snøen var ihvertfall noe mykere enn den vi hadde akkurat gått på like før skaret og vi prøvde å følge samme rute ned som vi gikk opp. Til tross for at ingen hadde kommet oss helt opp til toppen i dag, var vi enige om at vi hadde fått oss en fin tur. Neste gang blir det en tur i sørvendt side for å få litt mer sol!
User comments