Sigdals kuleste linje (03.02.2018)
Written by senfterberg (Coni Häusler)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Andersnatten (733m) | 03.02.2018 |
|---|
Isklatring på Andersnattens «hvite stripa»
Andersnatten i Sigdal kommune er et skikkelig landemerke. Den gir landskapet en spesiell karakter og var et yndet motiv for Theodor Kittelsen. Også mange klatrere er godt kjent med toppen. Det skyldes sørøstveggen der ruta «den hvite stripa» er en av Østlandets store klassikere. Det som ikke alle er klar over er at det renner et lite sig nedover veggen og dette kan skape svært fine isklatremuligheter.
Siden veggen ligger sørvendt trengs det en stabilt kald vinter for at det danner seg nok is at klatringen blir forsvarlig. Og slike gammel dags vintre har vi ikke vært velsignet med de senere årene. Men 2018 er annerledes. Endelig en skikkelig vinter. Vi har klatret en masse is i sesongen så langt og jeg tenker på frosne fosser når jeg legger meg og når jeg våkner. Men tanken på Andersnatten under isete forhold har ikke slått meg enda, så det var bra at Jakob kom med dette direkte logiske forslaget. Jeg lot meg ikke spørre to ganger og det var heller ikke vanskelig å overtale Lars W om å bli med på eventyret. Lørdag kl 6 var det felles avgang fra Lier. Vi tok en liten sjanse fordi vi hadde jo ikke peiling om forholdene var gode nok. Og vi tipper det er flere år siden ruta har blitt klatret sist, med all de dårlige østlandsvintrene de senere årene. Da vi passerte Prestfoss skimtet vi veggen så vidt i morgengryet, men det var for mørkt å kunne identifisere noen islinjer. Altså var det bare å starte innmarsjen og vente i spenning. Innmarsjen gikk ganske greit tross de enorme snømengdene. Jakob og Lars brukte truger, mens jeg gikk inn på randoski. Det gikk ikke mange minutter før vi så en skikkelig issvulst på toppen av den store veggen. Etter en drøy halv time lå den hvite stripa foran oss. Og den var dekket av et stort lag med is, fra topp til bunns. Isklatrernes drøm!
Egentlig skulle vinternavnet på ruta het «den gule stripa», fordi det var ikke mye hvit i isen. Samme det. Vi gledet oss som småbarn til julenissen. Men vi gruet oss samtidig. Var isen tykk nok, var det mulig å få inn skruer. I tillegg virket den store kløfta mellom oss og veggen litt utfordrende. Jeg var gira og ville lede denne første spennende delen av ruta. Jeg kom meg greit over den store sprekken i starten og fikk inn en god sikring før det lille overhenget som vi husket fra sommerbestigninger. Overhenget er lite skremmende på vinteren fordi snøen gjør det nesten fraværende. Uten store problemer klatret jeg over og i min motivasjon spurtet jeg oppover i den fine isen. Nedturen kom da jeg skulle sette andre mellomforankring. Skruen gikk inn akkurat halvveis før den beit på granitt. Tredje og fjære skrue delte samme skjebne og plutselig sto jeg 40 meter oppe i veggen med noen halvdårlige sikringer under meg. Heldigvis var isen fantastisk å klatre. Brattheten var heller ikke fryktinngytende, så jeg var aldri redd at jeg måtte ta meg en uønsket aketur. Jeg gikk tauet ut og laget standplass, eller noe de andre kalte for venteplass. Jakob og Lars kom etter, vi forbedret standplassen med to økser til før Lars satt i gang med taulengde 2. Heldiggris.
Lars sin taulengde var virkelig fantastisk. Deilig, bratt isklatring i kjempetykk is. Han gikk de 60 meter fult ut, han også, og laget en minneverdig, hengende standplass, der vi kunne nyte februarsolen og beundre utsikten. Jakob ledet den tredje taulengden, også den på meget fin is. For å spare oss for issprang satt han en standplass til slik at jeg fikk æren å toppe ut. Den hvite stripa var betvunget. Fornøyd med bragden tok vi oss en vel fortjent lunsj rett under toppen av Andersnatten, i det rene winter wonder land.
Vi var litt redd for returen. Å rappellere ned ruta virket veldig skummelt (dårlig med abalakov muligheter i nedre del), men å vasse ned den lange turiststien i knedypt pudder fristet heller ikke. Altså valgte vi en mellomløsning. Vi gikk c. 100 høydemeter ned på øvre siden av stupet. Veggen på den siden er mye lavere og det holdt med en udramatisk 30 meter rappel for å komme ned på et bratt snøfelt.
Kort tid etter var vi nede ved innsteget for å hente utstyret vårt. Med litt stolthet skikket vi en siste gang opp den isete fjellveggen, før vi gikk tilbake til parkeringen. Selv om jeg fikk meg en liten ekstratur pga glemte isøkser under rappellen, rakk vi generalforsamlingsmøtet til tindeklubben på Skøyen i Oslo.
User comments