Lyderhorn mm (15.12.2017)

Første gang opp til Lyderhorn fra sør. Og så var det jo en del andre topper å få med seg også. Nå har jeg vært på Ørnafjellet og Skjenafjellet tidligere, men såpass langt tilbake i tid at jeg ikke har noen nedtegninger om turene.

Parkerte på Vestkanten. At det er betalingsparkering, blir oppveiet av man får en fin tur. Og med hensyn på rundturen jeg hadde planlagt, så var det et godt start- og sluttpunkt.
Fulgte veien opp på Stiaberget der stien til Lyderhorn starter. Selve stistarten kom litt brått på: Den er merket med skilt, men skiltet er ikke lett synlig når man er på vei oppover. Jeg hadde nesten gått forbi det før jeg så det.

Betongtrapper til å begynne med. Videre var det såpass med bare bergpartier at jeg hadde godt feste. Men etter å ha vært på Skarpafjellet mistet jeg av og til stien der den var isete. La på kjettinger før det siste stigningspartiet. Mistet stien igjen og rotet meg bort på noen litt vel bratte knauser. Fant stien igjen og kom meg til toppen.

Så bar det bort på Skjenafjellet med inntak av lunsj, og videre til Ørnafjellet. På disse to toppene er det en støpt plattform med noe som ligner fortøyningspåler på. Nå skal det jo ganske høy flo til for at noen fortøyer her oppe, så det må nok en annen forklaring til. Jeg kan tippe på at det har vært festepunkter for en strekkantenne. Rester av annen sambandsinstallasjon ligger på Ørnafjellet, tildels slengt utover i terrenget.

Etter Ørnafjellet gikk jeg ned Tussabrekkene. Var ikke helt sikker på om det var en sti jeg fulgte eller et bekkefar, men da jeg kom lenger ned fikk jeg bekreftet at det var en sti. Før man kommer ned til Skåleviksvannet, passerer man graven til skytebanen som sikkert tilhørte Kvarven fort. Arrangementet for å heise skivene opp og ned er ikke rustet vekk, men vegetasjonen forsøker å dekke til så godt den kan.

Nedstigningen tok jeg til Nedberget. Så ble det en del trasking på asfalt for å få med seg toppene på Festeråsen og Grøntua. Ikke noe spesielt å rapportere fra denne delen.