Trasking i knedyp snø til Eineråsen og Liahedda (26.11.2017)

Eineråsen

Kjørte forbi Gullbotn og tok av på vegen mot Osøyo. Rygget inn på liten sidevei og parkerte ved en låve litt sør for gårdene ved Haugen. Første topp denne dagen var Eineråsen, en typisk skogstopp som svært få andre bryr seg om. Jeg var forberedt på å bane min egen vei opp, og tok meg heller ikke bryet med å sjekke om det kunne være en sti i nærheten.

© Endre Myrdal Olsen

Kom litt sent i gang denne søndagen, men hvorfor hastverk for å rekke de få timene med dagslys? Det hadde snødd en del her i de østlige traktene av Bergen, så jeg stilte i fjellstøvler og gamasjer i dag. Satte i vei oppover en noe bratt li på nordsiden av toppen med en god blanding av sleipe svaberg, mose, falne trær og kratt. Akkurat slik jeg hadde sett for meg og "gledet meg til".

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Det var mer snø lenger oppe og jeg stampet avgårde oppe på topplatået i retning masten. Toppunktet ligger noen meter til siden for denne masten, og det var ikke vanskelig å finne det. Ikke særlig mye interessant å ta bilde av her oppe. Det var jeg også forberedt på. Derfor fikk mobilen duge i dag.

© Endre Myrdal Olsen

Satte deretter fart nedover lien, litt til siden for der jeg kom opp. Kjekt å leke seg i snøen igjen. Fulgte deretter en bratt og våt skråning gjennom granskogen og ut igjen på jordet før jeg ankom bilen.

© Endre Myrdal Olsen

Liahedda

Kjørte nå videre mot Samnanger. Etter et stykke tok jeg av på den smale veien med skiltet mot Li. Denne var stedvis bratt, og jeg merket at temperaturen hadde sunket. Veiene hadde nå blitt glatte, og stakkars Leafen begynte å slite allerede her. Ikke akkurat en bil som er egnet for vinterføre. Jeg kom meg fint inn til Kleppe, men videre herfra var det et virvar av dype hjulspor i snøen på veien. Jeg tok rett og slett ikke sjansen på å kjøre videre innover på det føret med denne bilen. Det fristet lite å måtte tilkalle Falck midt ute på en gudsforlatt anleggsvei i Samnanger på en søndag kveld.

Jeg rygget et lite stykke ned til et hus og parkerte ved inngangspartiet. Da jeg banket på for å få tillatelse til å stå parkert her en liten stund, var det et skeptisk ektepar som kom gående mot døren med glassrute. Denne holdningen la de ganske raskt fra seg da jeg begynte å snakke litt med dem. De lo godt da jeg forklarte at jeg skulle opp på Liahedda så sent på en søndag, og at jeg samlet på fjelltopper. Mannen hadde ikke hørt navnet på toppen engang, og dette til tross for at den bare ligger en drøy kilometer fra huset deres. Sier vel egentlig mye om populariteten på denne lille skogshøyden.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Jeg fikk selvsagt tillatelse til å parkere på eiendommen deres. Tok på hodelykten og fortsatte til fots videre innover veien mot Skar. Passerte to hus før jeg gikk inn i bekmørket. Ved Skar fant jeg en smal og våt sti som snirklet seg oppover den bratte lien mot Liahedda på nordøstsiden. Denne nummet selvsagt ut i krattet lenger oppe, og jeg måtte også her bane min egen vei videre. Kløv opp en bratt skrent og brukte bøyde trær som tak for både hender og føtter. Lenger oppe slaket terrenget ut. Tempen hadde som sagt sunket noe og den våte snøen var nå omdannet til gjennomslagskare. Månen hadde også meldt sin ankomst.

Jeg fant faktisk fotavtrykk i snøen her oppe, og fulgte disse et stykke videre over ryggen. Mistet dem av synet lenger oppe. Ryggen var litt langdryg og føret noe tungt. Tok frem GPSen da jeg visste jeg nærmet meg, og fant omsider toppunktet. Ble ikke her særlig lenge. Ikke var det utsikt, og den tette skogen rundt meg, gjorde det bare enda mørkere. Likevel alltid koselig å rote rundt i skogen alene med hodelykt. Fulgte sporene mine tilbake samme vei som jeg kom opp. Til tross for at dette heller ikke var en veldig spesiell tur, var det likevel fint å få seg en tur i måneskinnet

© Endre Myrdal Olsen