Denne helga skulle det omsider skje; den førte klatreturen i Innerdalen. Dette hadde stått på ønskelista i flere år, men hadde av ulike grunner aldri kommet inn i "planen" (mest trolig fordi jeg rett og slett ikke har følt meg kompetent nok til å gå løs på de sagnomsuste Innerdalsrutene). Helga begynte med at jeg møtte Anja og Ole, som kom kjørende fra Oslo, på parkeringa på Dalen klokka 2200 på fredagen. Det var stjerneklart, og vi kunne skimte silhuetten av Innerdalstårnet mens vi ruslet opp til Innerdalshytta. Da vi kom frem til hytta var det allerede bra med folk der. Spesielt en gjeng med trøndere, som hadde forsynt seg godt av fredagspilsen, var i ekstra godt humør. Det var heldigvis ledige rom, og jeg flakset til og fikk tak i ett av enerommene. For vår del ble det med én øl før vi inntok horisontalen.
Turstart på lørdag var avtalt til 0800. Kjersti, som også skulle være med på turen, hadde i all sin visdom bestemt seg for å kjøre fra Trondheim grytidlig lørdags morgen i stedet for på fredag. Hun greide likevel å være på plass på hytta allerede klokka 0730. Ikke verst bare det.
Da vi stakk nesen ut døra, var det lite som tilsa at dette ikke skulle bli en minneverdig dag. Innerdalen er rett og slett sjeldent vakker! Planen for dagen var å klatre sørøsthjørnet på Skarfjell. Profilen til sørøsthjørnet sees allerede fra hytta, og man har egentlig ruta mer eller mindre mitt i glaninga på hele anmarsjen.
Det er alltid kjekt på tur med Anja, Ole og Kjersti, som stort sett alltid er positivt innstilte og i godt humør, og praten gikk som vanlig lett på vei opp til Giklingedalen.
Vi var ikke helt sikre på hva som var mest fornuftige vei opp fra Giklingedalen til innsteget, men valgte å gå på vestsida av vannet og skrå oss oppover mot det første ringbåndet. Det var ikke noe sti å se, men greit å ta seg frem.
Vi tror vi fant det som er "normalveien" opp til det første ringbådet. Det var i alle fall kun enkel klyving opp dit og bort til innsteget. På bildet sees to blide folk med Trollamassivet i bakgrunn.
Vi klatret i to taulag med meg og Anja først og Kjersti og Ole bak. Anja hadde ikke lyst til å lede noe i dag, så jeg fikk derfor lede samtlige lengder. Første taulengde går opp et for graden (4) nokså bratt dieder. Klatringa er fin og tar deg opp til en romslig standplasshylle. Begge lagene kom seg greit opp (Kjersti ledet lengden for lag to), men allerede her merket vi at de sagnomsuste Innerdalsgradene fortjener ryktet sitt; dette var en stram firer!
De to neste lengdene opp til andre ringbånd gikk for øvrig også greit, og er betydelig enklere.
Her er vi oppe på det andre ringbåndet. Ruta videre går midt i veggen. Først følges 4. taulengde på skrå fra høyre mot venstre opp til de to tydelige diederene. Denne lengden står i grad 3, men var etter min oppfatning noget undergradert (som resten av lengdene på 3 og 4-tallet på ruta). Derfra kan man gå flere varianter, men vi valgte diederet midt i bildet, som vi tror er det såkalte svenskediederet (6-). Jeg begynte å klatre før Kjersti og Ole kom opp på ringbåndet. Da de ankom hylla ga de beskjed til Anja om at de var litt bekymret for tidsbruken, og ba derfor om at vi skulle slå sammen taulagene, noe vi også gjorde.
Svenskediederet var et av rutas klatrehøydepunkt, med et markert crux ca midt i taulengden. Om den forsvarte graden 6- som jeg har sett enkelte skrive at den har, kan nok likevel diskuteres. Bildet her er tatt fra der diederet slutter. Anja sees nede på forrige stand.
Lengden etter svenskediederet tok oss opp til 15-metershammeren. Her er det tre varianter tegnet inn i føreren, der den vanskeligste går rett opp litt til venstre på veggen. Jeg hadde klatra på meg litt selvtillit og tenkte at her var det bare å støte på. Veggen er jevnt bratt, og ettersom jeg brukte lang tid på å få sikra skikkelig i starten kom pumpen før jeg var halvveis. Det resulterte i utpumping på cruxet og et kort kontrollert fall. Kom meg likevel opp etter en del om og men (det hjalp litt på stoltheten at ingen av de andre greide å følge i fri...).
Runding av cruxet. Satte stand like over veggen. Neste lengde som det står at er 4 i føreren ga også litt motstand, men gikk greit. Etter det en enkel lengde til topps.
Vi rakk akkurat å finne rapellfestet sør for breen under Skarfjell før det ble mørkt. Rappellen er nesten 60 meter. Herfra var det grei trasking ned Romeriket og tilbake til hytta. Selv om vi kom sent tilbake, ble det disket opp med en meget oppegående pasta før vi tumlet i seng. Takk for turen Kjersti, Anja og Ole!
Stadig imponert over mengdene av fine bilder du rekker å ta på turene dine Jørn. Og da ofte fra situasjoner hvor jeg ikke hadde vurdert å fiske frem kamera engang. Vitner om mye overskudd :-) Og så blir det jo utrolig lekre tur-rapporter av det etterpå også da
User comments
Bildemateriale
Written by Affen 24.01.2018 18:23Stadig imponert over mengdene av fine bilder du rekker å ta på turene dine Jørn. Og da ofte fra situasjoner hvor jeg ikke hadde vurdert å fiske frem kamera engang. Vitner om mye overskudd :-) Og så blir det jo utrolig lekre tur-rapporter av det etterpå også da
Sv: Bildemateriale
Written by j_snorre 24.01.2018 18:30Hyggelig, men jeg har fortsatt litt å gå på for å ta igjen deg på bildefronten. Vi får slå sammen materialet vårt til neste Lutefisk-årskavalkade.:)
Sørøsthjørnet
Written by oddis 21.01.2018 21:55Enig i karaktersettingen :)
Har lyst å prøve på Fugleeggen ved neste besøk.
Sv: Sørøsthjørnet
Written by j_snorre 21.01.2018 22:13Du får spikre ei helg til sommeren. Skulderavdelingen blir med som sikrer. Gjorde forresten noen korrigeringer etter at du leste.