En smak av vinter over søreggen på Uranostind (13.08.2017)
Written by Fjellsamleren (Endre Myrdal Olsen)
| Start point | Koldedalen (1,223m) |
|---|---|
| Characteristic | Alpine climbing |
| Duration | 8h 18min |
| Distance | 14.6km |
| Vertical meters | 1,185m |
| GPS |
|
| Ascents | Uranostinden (2,157m) | 13.08.2017 |
|---|---|---|
| Uranostinden S1 (2,037m) | 13.08.2017 | |
| Uranostinden S2 (2,048m) | 13.08.2017 |
Uranostind-traversen - De mørke og smale skikkelsene i tåkehavet
Jeg og Annelin våknet opp til en ganske kjølig morgen. Temperaturen hadde sunket, og det hadde vi fått kjenne på i løpet av natten. Jeg misstenkte snø på toppene. Det skarpe lyset på teltduken var uansett ikke til å ta feil av. I dag var det bedre vær. Til tross for at Annelin skulle starte på studiene i Sogndal dagen etter, og ikke ville komme dit altfor sent frem i kveld, unnet vi oss likevel en god frokost med stekte egg og kaffe.
I dag var det klart for søreggen på Uranostind. Egentlig hadde jeg tenkt at vi skulle klatre østeggen på Snøholstind, men med tanke på tiden og forholdene, gikk vi for førstnevnte. Sekkene ble klargjort og vi satte i marsj på stien innover mot Uradalsvatnet. Klærne hadde ikke helt tørket siden turen på Falketind i går. Vi måtte derfor belage oss på å hate litt da vi tok på oss småfunktige trøyer, jakker, hansker og luer. Vinden var sur, men heldigvis var det opplett. Toppene var dekket av tåke, og det virket ikke som om den kom til å fordufte med det første heller.
Vi gikk over eleven på sørsiden av Uradalsvatnet og fulgte vardene et lite stykke før vi skrådde nordover mot sørryggen. Solen kom og gikk da vi trasket i vei oppover steinrøysen. Lenger oppe fant vi vardene og fulgte disse videre. Tok en matpause før ryggen smalnet til. Nå hadde vi ankommet tåkehavet, men solen var fremdeles innom av og til, slik at vi fikk sikt ned til vannene sør for Uranosbreen. lenger oppe ble det såpass kaldt at vi tok på oss stilongser og mellomlag på overkropp. De små vannene her oppe på ryggen hadde fryst helt til.
Tre menn passerte oss. De hadde også tenkt å gå traversen, men ville se litt an hvor langt de kom pga været og at de ikke hadde sikringsutstyr med seg. Vi traff dem igjen et stykke før toppen av S2. Her snudde de. Vi ønsket hverandre god tur videre. Vestsiden av eggen var herfra dekket med et tynt lag med nysnø. Selve toppen av eggen var stort sett tør og fin. Likevel tok vi på tauet her og gikk med løpende mellomforankringer videre.
Vi var effektive og det tok ikke lang tid før vi stod på toppen av S2. Vi fortsatte med det samme. Det blåste skikkelig surt her oppe. I tillegg var det tåke og snø i luften. Stemningen var likevel god.
Vi gikk over det lille partiet på breen som strekker seg opp hit. Deretter ventet mer artig klyving før vi stod på toppen av S1. Alltid like rart å tenke på kontrastene i fjellet. For nøyaktig fire år siden gikk jeg denne traversen kun iført shorts og t-skjorte i fint sommervær. Nå gikk vi her i stilongs, ulltrøye, jakker, bukser, lue og hansker - i snøvær.
Vi jobbet oss videre og var effektive. Jo høyere vi kom, jo barskere ble forholdene. Mer snø og kraftigere vind. Annelin er en skikkelig tøffing, og storkoste seg hele veien. Smilet om munnen hennes var et tydelig tegn på det.
Nå ventet klatringen opp til hovedtoppen - også kjent som det vanskeligste partiet på turen. Kanskje 3+/4-? Det er også eksponert. Her oppe satte jeg standplass. Annelin klatret opp i god stil og nå var det bare enkel klyving opp til toppen av Uranostinden. Tauet beholdt vi på helt opp. Nå blåste det skikkelig. Her oppe var det full vinter. Etter en rask sjokoladebit av typen Odense nugat, pakket vi sammen tauet og fulgte vardene ned mot skaret til Slingsbytinden og videre ned til breen. Tåken var tykk som grøt og vinden stod på. Jeg synes det var synd at Annelin ikke fikk muligheten til å se hvor fint det egentlig er her. Vi får ta igjen utsikten en annen gang.
Vi kom ned til breen på nordsiden og tok på stegjern, fant frem øksen og bandt oss inn i tauet. Det begynte å snø mer og på vei nedover den svære Uranosbreen visste vi snart ikke lenger om vi hadde vinter eller sommerferie. Vi fulgte et tydelig tråkk nedover breen. Noe som var veldig fint for vår del akkurat nå. Da slapp vi å bruke tid på å navigere i whiteouten.
Innimellom fikk vi sikt mot Langeskavltinden og opp mot Uranostinden. Samtidig fikk vi snøfyk og noen skikkelige vindkuler midt i fleisen. Helt sør på breen var det noen partier med større sprekker og tynne snøbroer. Vi holdt øyene oppe og tok det varsomt i dette området. Lenger nede var det fin vandring over blåis før vi kom ut i morenemassen. Skikkelig månelandskap i dette området. Nå pakket vi sammen utstyret og gikk rundt 1507-vannet på vestsiden.
Snø var gått over til regn og vi holdt et bra tempo nedover. Vi fulgte nå vardene og tråkket ned til hovedstien på sørsiden av Uradalsvatnet. Vi tok en nevne hver med nøtter og fulgte nå stien tilbake til campen i Koldedalen, som vi ankom nøyaktig klokken 18.00. En tidsberegning som ikke kunne bli mer perfekt.
Vi skiftet til tørre klær før vi gikk inn i teltet og spiste litt havregrøt som Annelin kokte opp. Etter å ha gjort et forsøk på å skrape chipsposer og divere annen mat, pakket vi sammen campen og satt oss i bilen. Det regnet og blåste så kraftig at vi mistet all følelse i fingrene da vi ryddet. Det var derfor godt å komme seg inn i den varme bilen. Praten hang løst på kjøreturen tilbake til Tyin Panorama. Her satte Annelin meg av før hun satte kursen mot Sogndal. Jeg ble plukket opp av min far og tilbrakte det neste døgnet på hytten på Filefjell. Tusen takk for en herlig helg med flotte turer, Annelin. Ser frem til flere.
Kart
User comments