To av de syv søstre - Botnkrona og Grytfoten (03.08.2017)  

Hadde for n'te sommer på rad startet ferien med grå og fuktige værmeldinger på Yr. Selv fruen trengte kun kort tids overtalelse da jeg foreslo å kjøre sporenstreks mot nord, der langtidsvarselet var vesentlig bedre, og da dagen gikk mot kveld neste dag var vi vel ankommet Mosjøen, forøvrig etter å ha kjørt gjennom skikkelig ruskete vær i Trøndelag. Planen for neste dag var storesøstra selv; Botnkrona via Dronningruta. Skiftende skydekke da vi kjørte utover, etterhvert over den smekre Helgelandsbrua og forbi Sandnessjøen. Parkerte ved Syv Søstre P-plass Nord, der et par biler allerede var på plass. Fin og tydelig sti som ganske tidlig gikk temmelig langt mot nordøst langs fjellrekken før den begynte å stige, stedvis temmelig bratt, og et par steder var det lagt ut tau. Vått og sleipt berg etter regnet dagen før, så mitt turfølge var ikke helt happy. Etter matpause kom vi opp til Grytfotvatnet og videre herfra tiltagende nakent høyfjell, og snart kom vi opp i tåken, som hadde skjult toppen hele dagen. Idet vi nådde toppkronen svingte vi rundt til nordøstflanken hvor vi steg bratt opp i ur, dog fortsatt på godt sti, og med antydning til lett klyving siste biten opp.

Tåken hadde nå begynte å lette mer og mer, og idet vi kom opp på det flate toppområdet, skinte solen; hvilken lykke!

Mens vi var her oppe bare lettet skydekket mer og mer også sørover, og samtlige søstre kastet etterhvert av seg det hvite og våte sløret som hadde ligget over dem hele formiddagen. Søstre som kaster sløret; hvilken åpenbaring; det finnes vel knapt bedre opplevelse på fjellet enn når et skydekke sprekker opp og grått blir til blått og utsikten bare avdekkes mer og mer!

Fikk kyndig info om hva vi så rundt oss av kjentmann på toppen. Ned igjen samme vei. På en stor steinblokk skled jeg på duggvåt klippe, tok meg for og stuket venstre tommel ettertrykkelig mot kampestein bak meg. Auda; brukket? Fulgte etter fruen uten å si noe, kjølte tommelen ned i snøflekker underveis, og ved bøyning forbi et visst punkt kjentes tommelen suspekt brukket ut. En kort periode så jeg for meg operasjon og alle topplaner for ferien "gå fløyten", men slo snart fra meg slike pessimistiske tanker. Bra stigning opp igjen mot sørflanken av Grytfoten. Fruen ville slappe av her, mens jeg tok den korte avstikkeren opp på Grytfoten, hvor jeg traff igjen hyggelige tur"kolleger" vi hadde snakket med tidligere på turen, som attpåtil velvilligst knipset toppbilde.

Nydelig utsikt også her oppe, i alle retningr, og folk koste seg og brukte tiden på toppen i det fine sommerværet. Jeg løp ned til Bente og vi fortsatte videre, nå vestover nedstigningen, til å begynnen med i småkrevende storblokket ur, lenger nede lettere med svadominerte partier.

Etter en drøy nedstigning var vi nede ved bilen etter en fantastisk tur, som var lenger enn det vi hadde forestilt oss på forhånd, men hva gjør det i slikt fantastisk sommervær? Dro etter tur innom Sandnessjøen Sykehus, hvor jeg ble hyggelig mottatt og attpåtil servert kaff i påvente av undersøkelse og røntgen, som riktignok viste et brudd i basis av ytterste knokkelen i venstre tommel, heldigvis i fin stilling, og til alt hell var en stabiliserende skinne tilstrekkelig behandling; det var mao klart for ny topp neste dag; Dønnmannen!