Gaustatoppeggen (13.07.2017)

Høydeskrekkopplevelse!

© Cathrine Nyberg

Dette blir ikke en helt vanlig turbeskrivelse av en toppbestigning, men har lyst til å prøve å beskrive noe av de som hemmer meg og som jeg virkelig jobber med å bli bedre på, da dette er en stor del av turlivet mitt. Taxitheo (Rune Theodorsen) syntes det var på tide å gjennomføre lovnaden om å prøve seg på Gaustatoppeggen. Forhistorien for turen er at jeg prøvde meg på eggen også i fjor, og klarte å gå hele 20 meter utpå før høydeskrekken nærmest tok livet av meg (sånn føltes det ihvertfall!), og jeg måtte snu.

Jeg har slitt med høydeskrekk i mange år, men det har blitt mye mer synlig etter at jeg begynte å vandre rundt på topper og fjell. Jeg har nesten ikke tall på hvor mange ganger jeg har bestemt meg og ombestemt meg for å gå for eksempel Besseggen. Kan stolt si at den fullførte jeg i fjor, etter det mislykkede forsøket på Gaustatoppeggen.

Turplanleggingen min begynner med å lese om en topp er luftig/har luftige partier, for deretter å slå den fra meg om den har minste snev av det. Dette synes jeg er både hemmende og irriterende, så derfor har jeg bestemt meg for å jobbe med høydeskrekken min. Jeg har et ønske om å ikke være så himla skeptisk og redd. Jeg må nødvendigvis ikke klare å gjennomføre alle luftige toppturer i Norges land, men jeg har ikke lyst til å være pysa som sier nei til alt som ikke er like trygt som sofaen min!

Tilbake til Gaustatoppen i går... Vi tok banen opp, for at jeg skulle få en maksimal sjanse til å klare eggen uten å være sliten av turen opp på forhånd. Gaustatoppen har jeg også gått noen ganger før, så ingen krise å oppleve den steinrøysa på nytt, siden det kun var eggen jeg var interessert i lissom. Det var strålende vær på toppen, en hel haug turister, og en skummel egg. Jeg var nervøs siden jeg hadde fjoråret friskt i minnet. De første skritta ut på eggen foregikk ihvertfall stående i år, i motsetning til i fjor hvor jeg nærmest krabbet. De 20 meterne fra i fjor, ble passert og ting var ikke på langt nær så ille som jeg fryktet. Hurtig tempo er å ta litt hardt i, men stående og gående så langt ihvertfall! Har lært gjennom tidligere turer, at jeg må holde kontroll på pusten for å klare det jeg vil, så det ble jobbet med hele tiden. Må også tilføye at jeg klarte å nyte utsikten, og følte meg ikke direkte utrygg denne første delen av turen. På en måte virket eggen bredere i år enn i fjor, så kanskje den har vokst litt? ;) Var veldig positiv for følte at ting gikk kjempebra til meg å være, og var svært innstilt på at dette kom jeg faktisk til å klare!

Første store hindring kom vel ca midtveis. Her måtte jeg over eller rundt et ganske flatt parti, og det stoppet seg helt for meg. Halvveis lå over denne flate steinhella/steinen og klamret meg fast og kom ingen vei... Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor akkurat dette ble så ille, for tankene mine var ganske flinke på å se at det ikke var spesielt smalt der, eller spesielt mye rett ned i stup heller, men av en eller annen grunn fikk jeg ikke leet en finger. Rune prøvde å hjelpe meg og leita etter steder jeg kunne gå og fant egentlig en grei passasje der. Kom også et annet par som skjønte hva jeg sleit med og som bidro med hjelp til at jeg kom meg over. Følte aldri at jeg egentlig var i fare her, så kan vel konkludere med at følelser og rasjonell tankegang ikke klarte å samarbeide. Andre mennesker farte jo forbi meg som om de skulle vært ute på en spasertur på et fortau!

Det var en god følelse å klare å komme videre herfra og jeg nøyt fortsatt en spektakulær utsikt og vil vel si at jeg var fortsatt ved godt mot. Herfra ble det en del mer hindringer i form av store steinblokker, men ingen direkte utsatte steder. Jobbet mye med pust og det å ha kontroll over egen kropp og hode! Rett og slett for å få hjerne og følelser til å samarbeide litt bedre enn tidligere.

Fattige 65 meter fra topptpunktet på eggen, sa det stopp igjen, og denne gangen var det ordentlig stopp. :( Her var det ikke snakk om en gang altså. Jeg var forbanna og skuffa over meg selv! Tårene kom sammen med banneord på rekke og rad. Kan anbefale å ikke slå i fjellveggen i frustrasjon, for den eneste som får vondt av det er deg selv og ikke fjellet! ;) Jeg satte meg ned på et trygt sted, tok meg en røyk og fikk nok en gang kontroll på kropp og pust. Gikk nok en gang opp til punktet hvor det sa stopp, for å gi det en sjanse til, men her måtte jeg bare innse at jeg ikke klarte mer. Jeg tror aldri jeg har vært så skuffa over meg selv, så sliten, og så forbanna over å være så pysete! Toppunktet var så innmari nær, men hadde vel heller aldri vært så fjernt. Det var bare å bite i det sureste eplet ever, å snu å gå tilbake. Rune var super og ga masse positive tilbakemeldinger på alt jeg hadde mestret og mente det var ingen skam å snu da det hadde vært et svært godt og helhjertet forsøk. Kan vel ikke akkurat si at jeg var så mottagelig for det der og da, for skuffelsen var så sinnsykt stor...

Til tross for sinne og skuffelse, så gikk tilbaketuren enda bedre enn turen utover eggen. Helt til vi kom til den berømte steinen jeg stoppa opp på utover også. Her gikk det om mulig enda dårligere enn på turen ut, og det har nok en sammenheng med at jeg var så skuffa og sliten. Rune lånte bort både armer og bein som jeg kunne stå på og støtte meg til, men det var ikke snakk om. Heldigvis kom det to mannfolk på vei utover, som stoppet og lurte på om vi trengte hjelp. Rune var rask til å svare ja, så mens Rune dytta meg i rompa, så dro han ene meg opp i armen og støtta meg over. Fikk beskjed om at med 3 gentlemen til hjelp, så kom dette til å gå strålende! Noe det gjorde også :) Resten av turen inn til platået gikk smertefritt og greit. Stoppa opp når jeg hadde 20 meter igjen av eggen, og måtte lure litt på hva i alle himmelens dager som hadde fått meg til å stoppe der i fjor lissom ;) Nå virket det helt latterlig, for det var ikke spesielt skummelt der!

Tror jeg gnåla ganske mye om hvor mislykka jeg var og Rune fortalte meg gang på gang hvor flink jeg faktisk hadde vært. Resten av dagen gikk med på å tenke hva jeg kunne gjort annerledes og hvor det gikk galt. Jeg har faktisk ikke funnet noe svar. Svaret mitt er rett og slett at jeg gjorde alt som stod i min makt på å klare eggen. Og jeg kan også love at det ikke er mangel på vilje eller stahet som gjorde at jeg ikke klarte det. Etter en god natts søvn, så ser jeg vel egentlig at jeg klarte mye mer enn hva jeg eller noen andre kunne forventet ut fra hva høyder gjør med meg. Framgangen fra i fjor er formidabel, og jeg HAR blitt mye mye tryggere i høyden enn hva jeg har vært noen gang.

Ei venninne av meg skreiv noen trøstende ord om at det ikke er meningen å gå bort der, så jeg skulle ikke bry meg om det. ;) Jeg lo godt av dette, men jo jeg skal faktisk bry meg om det, for meningen med å gå bort der, er å overvinne sine egne grenser og jobbe med den frykten jeg har i meg.

Så til dere fattige 65 meter jeg ikke har fått tråkka på enda, ikke føl dere trygge for at jeg ikke kommer tilbake en vakker dag og tar dere også! I mellomtida så skal jeg tørre å prøve mye mer, ikke lese meg ihjel på andre sine meninger om luft og ikke luft, og bli flinkere på å ikke tenke at det er en skam å snu så lenge man faktisk har turt å prøve! Amen ;)