Romedalstinden og travers av Storkopptindane (11.07.2017)

Med Nicolai, Magnus og Marie. Småepisk travers av Storkopptindane i 50 meters tåkesikt.

Ideen om denne turen startet forrige høst, da jeg og Marie måtte snu like under Romedalstinden på grunn av nysnø. Istedenfor gikk vi opp på den nordligste Storkopptinden, som tilfeldigvis lå like ved, og jeg ble oppmerksom på den kvasse egga nordover. Neste gang...

Nå var vi tilbake for revansj på Romedalstinden og, om mulig, en travers av Storkopptindane. På kartet så dette hvertfall mulig ut. Jeg hadde ikke greid å finne noen turbeskrivelser av denne traversen, men av det jeg så sist høst ante det meg at det kunne bli sleipt og bratt. Nicolai var på besøk fra Oslo, og Magnus var på vei hjemover til Nordmøre og heiv seg med.

Tåka lurte rundt toppene når vi startet oppover fra Ytre Standal. Fint sig innover dalen. En liten pause med både tømming og påfyll før de 400 høydemeterne med brattbakke opp til egga under Romedalstinden. Artig klyving siste stykket opp til toppen.

Uheldigvis forsvant sikten i det vi nådde toppen, så utsikt blei det dårlig med. Til gjengjeld delte vi toppen med ei rype (som i fuglen) som satt avslappet 5 meter unna oss. Det var jo litt stas.

Tilbake i skaret ble det, på tross av minimal sikt og fuktig luft, enstemmig vedtatt å gjøre et forsøk på traversen av Storkopptindane. Vi så fremdeles ikke mye mer enn 50 meter foran oss, noe som gjorde det litt krevende å velge beste rute fremover. Selv om det stort sett var lett klyveterreng så bandt vi oss sammen i tau og passet på å alltid ha et par mellomforankringer inne i tilfelle en av oss skulle skli på det sleipe underlaget og potensielt seile avgårde.

Toppen av egga består av svære pinakler, så vi holdt oss stort sett på venstre side (vest) bortover. Vi krysset egga en gang, omtrent ved det høyeste punktet på egga.

Den største dramatikken oppsto i det Nicolai, som nummer to i taulaget, balanserer rundt en diger steinblokk. Akkurat i det han er forbi så velter hele blokka og Nicolai faller et par meter nedover på den bratte mosen før tauet hjelper til med å bremse farten hans. En øyeblikks panikk i gruppa før vi skjønner at det alt gikk bra. Steinblokka dundrer nedover fjellsiden og forsvinner av syne. En god påminnelse om hvor varsomt vi må bevege oss i slikt terreng.

For å gjøre det hele ennå hyggeligere begynner det etter hvert å småregne, og vinden tiltar. Klokka er snart sju, og vi begynner å bli gira på å komme oss ned til bilen og få fart på varmeapparatet.

Omsider forteller gps-en (vi ser fortsatt ikke lengre enn 50 meter foran oss) at det er på tide å bryte over egga mot høyre igjen. Mot øst har vi nå planlagt å ta turen ned elvedalen som går ned igjen i retning Yste Standal. Etter 4-500 høydemeter med vekselsvis snø, sva og steinur kommer vi oss omsider ned i lavlandet, og etter hvert innpå Molladals-stien. Vi er alle enige om at denne rundturen neppe blir noen klassiker!

De siste kilometerne går radig unna, og vel nede i bilen blir det fest med kjeks og tørre klær. Når vi kommer hjem til ho mor i ellevetiden har hun disket opp med kylling-middag og vin. Fantastisk!