Sabotasje, motgang og smellvakkert blant Okstindan! (02.06.2017)  

Hva med den storslagne sesongavslutningen?

Det lakket og led mot slutten av våren, mai var over, og er ikke juni strengt tatt sommer selv i startfasen? Jeg hadde nær sagt som vanlig på grunn av ulike omstendigheter ikke fått meg noen større flerdagers vårskitur etter Skridulaupen, og jeg forventer jo alltid en råflott avslutning på skisesongen i månedsskiftet mai/juni. Men det var bare grått og vått og stusselig meldt i de store fjelltraktene her i sør. Febrilsk søkende på yr villig til å foreta et "halsbrekkende stunt" begynte jeg å tenke i vide horisonter, hva med Okstindan??? Der så det ok ut, eller kanskje til og med veldig bra, og bildene til Tiurjegern fra området for et par uker siden fristet overmåte til nærmere bekjentskap.

"Ærre muuuli!" tenker vel de fleste, og jeg skjønner objektivt at jeg er en bortskjemt drittunge som ikke skyr noen midler for å få knallværet mitt. Subjektivt forstår jeg meg selv 100%, for jeg har da selvsagt krav på legendarisk vakre fjellopplevelser i mai-juni, må vite. Bruke tid og penger på vått gråvær vestpå... Nei takk!!! Ikke på en langhelg!!! Og for å begrave myten en gang for alle om Øyvind som kun tåler skyfritt vær i fjellet og ingenting annet så kan jeg her og nå bekrefte at dette gjelder langhelger eller helger hvor jeg er ute etter juveler av noen opplevelser i den alpine fjellheimen. Det er det jeg elsker og minnes med funklende øyne, og det er kun dette jeg er villig til å ofre timer, døgn og utgifter på i form av smertefullt lange kjøreturer. En langtur av Monsen-sort på en eller to uker er noe annet, da tar jeg det været jeg får, og dette er også en del av sjarmen med fjell-livet. Regn kan være herlig det! Grått vær kan ha sin stemning på langtur. Skiftende vær i fjellet har sin egenverdi, jeg ser den. Jeg kan også være irriterende positiv til fjells eller til skogs en regntung sommerdag! Men ikke på vårskitur ei langhelg hvor stortoppene skal gi meg uforglemmelige opplevelser...

Slit og en smule dramatikk

Jeg kom meg fra Drammen torsdag ettermiddag til Leirskardalen et døgn seinere etter ei natt i bilen nordøst for Røros. Været var aldeles nydelig, og landskapet møtte meg med grønne lier under svarte stup med vakre kritthvite tinder tittende opp mot himmelranden under en deilig sol kun omgitt av blått, for en natur og for en velkomst! Nord-Norge i mitt hjerte nok en gang!

Jeg fikk høre av en eldre kar på gårdstunet jeg passerte at breen ikke var noe å frykte, det var nemlig snørekord her i år! Egen erfaring noen timer seinere fikk meg glatt til å slutte meg til hans bastante konklusjon. Men først litt slit og småskala-dramatikk...

Jeg er ikke i kalasformen fra siste halvdel av påsken i Nord-Sverige eller fra Strynefjell-Skridulaupenturen lenger. Da var jeg for så vidt ganske tøff. Men allergien er tidlig ute i år, og jeg har til tross for lav og gledelig akseptabel kroppsvekt likevel følelsen av å være blytung. Alle joggeturene har vært et ork i det siste og jeg kjenner meg uten krefter. Her kunne jeg uansett labbe rolig i eget tempo og kose meg med naturen. Riktig så idyllisk inni Leirbotnet til tross for enkelte inngrep her og der. Og varmen så steikende! Jeg drakk i store mengder, både fra flaske og smeltevannskulper. Men omsider var jeg oppe i vintersonen og nærmet meg det trange skaret mellom Okskalvan og Kjennsvasshammaren, der hvor jeg etter planen hadde tenkt å styre mot og etterhvert krysse bretunga fra Austre Okstindbreen. Jeg syntes i grunn det så litt småekkelt ut videre. Og like etter kjente jeg igjen en stusselig følelse jeg ikke hadde kjent på over 7 år og slettes ikke savnet, nemlig at støvla og skia ikke hang sammen lenger. "Julenisse, vær så snill la det være noe tull som har fått støvelen til å løsne fra bindinga!!!" Neida, støvelen satt som støpt i bindinga, men den i sin tur hadde selvsagt løsnet fra skia! "Faaaaaann!!! I svarteste...." og massevis av stygge gloser og lyder. Og det med god grunn, for detta føltes dramatisk...

Litt skummelt var det her også. Stadig glattere terreng som jeg følte meg fram i. Men magefølelsen var mildt sagt elendig. Oppunder Kjennsvasshammaren på motsatt side av kløfta jeg liksom burde passere var det bare skråsva og garantert hard snø mot bretunga, og enkelte steder var det gigantiske istårn fra sprekkeområdene helt inntil "land". Og fra Okskalvan på min side kom det etterhvert noen små isklumper rasende. "Snu Øyvind! Prøv ikke å trosse naturens advarsler! Naturen er og blir sterkest, tru aldri noe annet! Trekk deg unna, prøv å finne ut av skiproblemet og se deg om etter en passende plass å ta kvelden på. Det blir iallfall ingen toppnatt denne gang..."

Jeg prøvde meg med ei slynge rundt støvelen og den aktuelle skia, men det varte ikke lenge før jeg måtte forkaste det som patent. Da ble det å traske på én ski og med en fot som stadig sank i snøen. Det skal sies at det ikke var den verste snøen å synke i, men som jeg skrev i den gode, gamle Beerenbergrapporten, brøyting er brøyting. Og jeg ble så underlig støl av dette. Like greit å ta av den ene skia som fortsatt fungerte for å få likevekt over synke-gangen.

Jeg tuslet trøstig langsetter 1100-meterskota og tenkte at jeg allerede straks var 1000 meter høyere enn der jeg parkerte bilen. Prøvde å finne trøst for en slukøret sjel på mange måter. Prate til meg selv om egen fortreffelighet, men aller helst ha en godsang på hjernen. "For the heart I once had" av Nightwish med Anette Olsson, vakker musikk som ironisk nok er innafor metallsjangeren, men den er jo bare en solskinnsmelodi så søt og rørende med slående gitarintro. Har jeg noen gang ellers hørt en kvinne synge like vakkert? Neppe... Trur den handler om lengsel etter det naive og nysgjerrige barnehjertet en mister på livets vei. Til ære for naive meg som trudde jeg kunne traske til topps på Oksskolten og tilbringe natta der om få timer. Nei her var jeg klønete i ensom majestet og henvist til en eller annen plan B, hva nå det måtte bli...

Jeg rundet etter mye strev, sukk og stønn den høyeste Okskalven og dreide rett øst mot Okstindbreen. Og etter nok stigning var første ventetida over der jeg endelig fikk slengt rekka fra Oksskolten til Svartfjell med Okshornet i midten rett i fleisen. Vinterlig hvite er nesten en underdrivelse, i knallværet var de vakre, iskalde og mektige, men i min sinnstilstand også truende å se på. Skikkelig Jotunheim! Jeg fikk se å finne meg en plass å rulle ut underlaget og legge meg i posen etter skifteseremonien. Detta kom til å bli hustrig...

Jeg befant meg nå på svært forblåste 1400 meter over havet, og det var midnatt. Snøen føyket i stor stil, og jeg hadde ikke telt. Jeg skulle jo sove under åpen himmel på toppen(e) i knallværet, og telt er stor og unødig ekstravekt. Vel, på en plass som dette i skyggen av Okskalvan savnet jeg rent sårt teltet som lå i gangen hjemme drøyt 1000 kilometer lenger sør...

Bare å stampe i snøen for en tålig liggeplass. Etter en del plunder og lidelse og kamp mot vinden befant jeg meg i soveposen og følte meg bedre for en stakket stund. Men natta ble fæl, det kom snøføyke ovenfra som fant veien gjennom den lille pusteåpninga i posen og gjorde det vått, kaldt og utrivelig der inne. Jeg skalv og hakket tenner og tydde til fosterstilling, men ingenting hjalp. Eller, det vil si, plutselig var klokka 04.00, så jeg må ha duppa av. Våknet til mer frysing som varte og rakk, men bemerkelsesverdig fort begynte det å nærme seg 05.50, så da hadde jeg vel greid å slokne igjen til tross for pissetrengthet. Du verden for et hundeliv, er det ikke det man sier da? Jeg orket ikke å holde meg stort lenger, hadde gruet meg lenge nok til å styre med å åpne posen og få på meg støvla i blåsten, men nå hadde jeg ikke noe valg! Og i grunn godt å få lagt denne natta bak seg!!!

Forsøk på Oksskolten

Det var godt å være i gang igjen! Breen så trygg ut, dette var heller vinter enn vår, så her kunne det ikke falle meg inn å bli slukt av noen som helst sprekk. Og klassiske DNT-fatalister var ikke å se. Jeg hadde hele herligheta for meg selv, og stemninga var magisk. Alene med Okstindan under en blå morgenhimmel. Minnet i grunn litt om å være på Hellstugubrean, bare at toppene i øst var enda tøffere i forhold til omgivelsene. Jeg måtte finne meg i å tape høyde nedover breen til innsteget mot Oksskolten, men tid hadde jeg for så vidt nok av, så ikkeno stress...

Jeg var nok ikke kun preget av allergislapp kropp, nå var det tross alt 1200 til dels kompliserte høydemetre fra gårsdagen som satt i beina pluss en fæl natt. Det gikk altså i sneglefart oppover, men jeg prøvde å nyte livet etter beste evne. Det var nok av tynne skyremser og småsystemer på himmelen, men sola hadde for det meste godt tak på det, så været kunne oppfattes som veldig bra. Lenge kunne jeg gå på barmark oppover ryggen, men ble tvunget utpå bratte snøfelter etter hvert. Fikk en nagende følelse av at det ville bli for hardt og glatt etter hvert... Lenge kunne jeg sparke til trinn, men det ble stadig lengre ned og færre "steinpauser", og konsekvensene av en mulig utglidning ble større for hvert steg jeg tok. Og til slutt skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle klare å komme meg trygt videre, det var helt glasert. Hva nå? Vente på at sola skal få tak? Nei men den forsvinner jo straks bak toppen den... Dette er den nordvendte skyggesida. Æsj, skulle jeg virkelig hatt med stegjern altså? Ja tydeligvis! Men når det er sagt er det ikke sikkert jeg hadde følt meg komfortabel med stegjern heller oppi en så vedvarende bratt og glatt flanke. Drøyt 200 høydemeter under toppen av Oksskolten var det bare å innse fadesen, jeg måtte snu, for jeg ønsket ikke opplevelsen det sikkert er med negativt fortegn å rutsje i full fart 3-4-500 høydemetre nedover til man treffer en stein... Husk på de som betyr noe for deg også... Og som Bjørn Amsrud ville sagt det"...men friskt mot kamerat, dagen er fortsatt ung!" Jeg tuslet slukøret nedover igjen på forsvarlig vis og hadde allerede Svartfjell i tankene. Okshornet gadd jeg ikke tenke på, adkomsten dit er også delvis nordvendt, og ei ny runde med motgang kunne bety kroken på døra for toppovernattingsdrømmen her i nord.

Noe over halv 10 rusla jeg på mitt nymotens klønete vis oppover breen med Svartfjell som mål. Det gikk på krabbegir, enten på grunn av elendig form eller fordi den snodige typen gange krevde sitt. Været var estetisk middels pluss, men sola var intens! Jeg tenkte på ett skritt om gangen, men kunne ikke hjelpe for at jeg fantaserte om å hive av meg sekken og segne om i gledesrus på toppen.

Stadig åpnet det seg mer av horisonten, og en svært markant topp dukket fram i sør. Nå vet jeg at det er Steiktuva, og den er betydelig lavere enn Okstindan. Men herfra var den flott. Og det gjorde godt endelig å kunne forlate skia og begynne på klassisk "buuuting" (støvler altså) oppover moderat synkesnø, greit oppvarmet av sola så den ikke var farlig glatt. Det var bare å bite tenna sammen og holde ut bakerovnen, så ville snart det gode liv ta over styringa for resten av turen...

Svartfjell

Endelig toppen av Svartfjell! Dæven døtte-klisjeen nok en gang, for en gjennomført fantastisk utsikt!!! Her var det bare å slå på stortromma med alle superlativer, og utfra bildene jeg har sett av den flotte utsikten fra Oksskolten; med all respekt, det er nok enda råere det en ser fra Svartfjell! Sjekk det Okshornet da!!! Okstindans tøffe og stolte alpine juvel! Dette kan for så vidt gjelde vakre Tvillingtinden også, men den er jo så langt unna og dessuten både mindre og lavere. Oksskolten er flott herfra bevares, men den må finne seg i å stille i skyggen. Ble visst mye skygge på Skolten i dag ja. Men sammen med hornet dannet den et fabelaktig nærpanorama mellom Okstindbreen i vest og Corneliussenbreen i øst. Klokka var like over 12 og sola var om mulig mer intens enn nede på breen. Her skulle jeg bli resten av døgnet og vel så det, for nå var jeg helt "ferdig"! Og med mitt tankesett så gledet jeg meg selvsagt til det ble kveld, for da ville lavere temperatur og mindre luftfuktighet med største sannsynlighet få det ekte Øyvindværet til å ta over...

"Å du herlige liv!" har blitt min fjellklisje i våres... Og her var det all grunn til å plukke den fram på ny, kanskje årets aller beste anledning til nå. Bare tanken på at jeg var god og sliten, verkende støl og samtidig ikke hadde noen verdens forpliktelser, ikke skulle rekke flere fjell, sannsynligvis ville få toppen for meg selv hele døgnet, og sist men ikke minst: jetboilen skulle gi meg masse kakao og real mens jeg skulle sole meg etter alle kunstens regler og nyte den storslagne utsikten! Det blir jo ikke bedre enn detta!!!

I dag, 3. juni 2017 var det faktisk 10 år på datoen siden min kanskje aller fineste tur sammen med Jan Petter, en av mine fineste overhodet også, for det var den fantastiske Leirungsplassen vår og drømmeturen til topps på selveste Vestre Leirungstinden i praktvær! Har aldri glemt den, for Gjendealpene er selvsagt for evig tid et av mine desiderte favorittområder. Passe da å jubilere på en eventyrlig utsiktstopp like sør for polarsirkelen. Mon tro om jeg ville få føling med midnattssola...?

Jeg vekslet de neste timene mellom å ligge og sole meg, duppe av og rusle litt rundt på ryggen både nordover mot Okshornet for å få enda tøffere nærkontakt og sørover for å kunne se tilbake mot stupet jeg faktisk hadde valgt å legge leiren min like overfor. Gøy!

Sendte skryte-sms og skryte-mms og filosoferte lykkelig over det faktum at når fjell-livet mitt er på sitt beste, da snakker vi øverste hylle. Mulig flere ville definere turen som mislykka fordi Oksskolten ikke var i boks. De eventuelle "Dem om det" kunne ikke frata meg følelsen av stor tilfredshet kun 43 meter lavere enn høyeste toppen. Dette var da virkelig en av mine største opplevelser i hele livet, spesielt ettersom himmelen gradvis kvittet seg med skyer og slør over fjellheimen jeg befant meg i. Nordover var det perfekt så langt øyet rakk, en del mer grumsete langt i sør, men det hadde ingen innvirkning på landskapet her. Det er null problem å bli forelska i Okstindan i Øyvindvær!

Timene gikk, og jeg måpte av beundring, trollbundet av det gradvise fargespillet over breen og tindene og selve storhavet langt uti vest. Jeg dro kjensel på De Syv Søstre og selv lille, men store Trænstaven uti den forgylte horisonten. Det virket som om midnattssola meldte sin ankomst, iallfall like borti nabolaget i nordlig retning, polarsirkelen er tross alt ikke langt unna Okstindan. Hadde "Ohne Dich" på hjernen nå, og tenkte litt på ensomheten, men det var for det meste den gode varianten. Til forskjell fra den offisielle Rammstein-videoen satset jeg på at jeg skulle unngå å dette baklengs utfor stupet...

Det var straks seint på kveld, og jeg ble trøttere og trøttere. Ville helst se på den eventyrlige kombinasjonen av bre, alper og midnattssol og prøvde tappert en stund, men måtte selvsagt kapitulere til slutt. Det hadde ikke blitt mye søvn på meg de to forrige døgnene. Mitt siste synsinntrykk før jeg entret drømmeland var Tvillingtindan som glitret i gull over breen. Denne gangen kunne jeg si god natt til meg selv uten snev av ironi, full av takknemlighet over en legendarisk dag!

Skoddemorgen

"Hva f...?" Skodde??? Jeg hadde sovet forholdsvis godt, men våknet av at jeg frøs. Ikke så rart kanskje, med rå luftfuktighet som hadde rimglasert underlag og sovepose. Null utsikt og bare sorgen, minus nedbør og storm... Hva nå? Vente til det går over? Yr hadde jo meldt knall! Men nei, tidligere erfaring viser at skodde er seiglivete saker, og derfor var toppen av Svartfjell intet blivende sted. Jeg kom meg ut av posen, pakket sammen og tuslet slukøret i sporene mine fra i går, de var godt synlige enn så lenge. Og jeg orker som vanlig ikke skrive så mye om en nedtur, men jeg fikk heldigvis sikt igjen der hvor jeg hadde satt igjen skia dagen før. Det så ut til å være stillingskrig mellom klarværet og skodda over breen, og sånt er fryktelig uforutsigbart, spesielt siden kompassgange er vanskelig i null sikt og GPSen stadig er i "kveldemodus". På godt nytt norsk så fant jeg ut at det bare var å pistolere/revolvere på (ikke rist på hue, alle idrettsfolk/fjellsportfolk/klatrere nå til dags sier gønne på sjøl om de snakker norsk) over breen før jeg mista sikta. Det gikk, med bedre margin enn så vidt. Jeg hadde jo vurdert Okstinden som avstikker i dag, men nå var det lite aktuelt.

Jeg kom meg nedover uten å lide altfor mye fysisk, men da jeg nærmet meg Leirbotnet igjen hadde sola rukket å sprekke opp jævelskapen til de grader så knallværet igjen rådde over toppene. "Grrr og forbanna idioti, nei forresten vent, vær takknemlig for magien i går, spesielt siste fjerdedelen, da var det 100% Øyvindvær kombinert med fargespill over alt som var vesentlig! Kos deg i lavlandet nå!"

Jeg endte opp på en trivelig barflekk langs elva, fyra opp jetboilen og duppa av helt på tampen. Under en varmende sol. Deilig feriefølelse! Jeg er tross alt glad i fjellturer med ingredienser av typen brusende elver, klukkende bekker, vannspeil, lukta av lyng, summende bamsete humler og vakre blomster på grønt underlag. Nasjonalromantikk...

Etter noe synkelidelse på den snødekkede veien mot sivilisasjonen kunne jeg fornøyd konstatere at jeg nådde bilen såpass tidlig at jeg kanskje kunne rekke en bonustur sørpå dagen derpå. Men det er en annen historie (ja det ble visst Bitihorn), det var tid for å reflektere over det faktum at Nord-Norges høyeste område (pga Oksskolten) hadde gitt meg et av mine desidert flotteste turminner. Det føles kanskje kunstig å hevde at dette er toppen av Nord-Norge siden det meste av landsdelen ligger nord for dette skattekammeret, men rett skal være rett tross alt...

Okstindan - Jeg kommer tilbake, for dere er smellvakre!!!