"Stol aldri på en drammenser!" (30.04.2017)  

© Øyvind Brekke

Etter masse latter hos samtlige fra mitt utmerkede turfølge til Raudeggi og Kvitlenova, "Stol aldri på en drammenser!"-internhumor med Jørn samt masse omsorgsfull sponsing av galskapen min fra Jannes side i form av 2-liters vannkanne, chips, snickers og havrekjeks sto jeg omsider ensom på parkeringa klar til å ta på meg sekken på ny, denne gang betydelig tyngre lastet enn på langturen vi nettopp hadde vært på. "Tut og kjør!" tenkte jeg i beste Geir Arne-ånd og labbet i vei.

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Jeg måtte flire litt for meg sjøl, objektivt hadde nok visse personer rett i at jeg burde vært lagt inn på grunn av dette, men samtidig er jeg veldig opptatt av gleden ved å overnatte ute i naturen. Og i stortoppområder er det absolutt mest attraktivt å bruke nettopp toppene til det formålet. Med fare for å virke arrogant; kun dagsturer blir for meg trivielt i lengden. Jeg er til nå ingen jeger eller fisker, men har mye Monsen-tilnærming til turlivet mitt og elsker følelsen av å våkne langt ute i villmarka eller i hvert fall illusjonen om denne. Så jeg tviholdt på drømmen min og mente at jeg handlet rasjonelt, selvsagt fullt klar over at mange ville mene det motsatte. Og så flira jeg godt flere ganger og hørte for meg stemmen til Jørn fortelle meg at man aldri kan stole på drammensere vettu...

Sekken hadde vært halvtung på storrunda tidligere på dagen, lastet med mat og klær som den alltid er til tross for at jeg aldri lærer meg vannmengdene. Men nå var den mye tyngre. Sovepose og liggeunderlag, nye forsyninger med mat pluss overnattingsklær i tillegg til ekstraklærne jeg hadde fra før av, kokeutstyr og primus og desto mer vann. Men teltet hadde jeg droppet, og det var jeg glad for, det var nemlig ikke noe problem for sekken å gnage på skuldrene uansett.

© Øyvind Brekke

Jeg vant gradvis høyde samtidig som blåtimen med sine oransje skjær gjorde sitt beste for å trollbinde en noe sliten kropp og sjel. Jeg begynte nemlig å fundere på hvor lurt dette var. Riktignok hadde påsken sammen med to av de sprekeste jeg kjenner, joggeturer og pb-treff gjort underverker for formen, men med dagens 43,7 km i beina så tæret det på. Etter noen nye tresifra høydemetre kjente jeg antydning til både kvalme og søvnige øyne. Ikke bra! Hmmm...

"Pust og pes tungt med vilje!" tenkte jeg og klarte ikke å fri meg fra det faktum at Skridulaupen er litt symbolsk i mitt fjelliv siden dens høyeste topp er nøyaktig 5000 meter lavere enn Aconcagua, 1962 moh som den er! Helsetilstanden til tross, hele massivet var utrolig vakkert i nattelyset som var, det ble aldri helt mørkt. Vinterlig estetisk, kaldt og avvisende med det iøynefallende stupet på østtoppen, men jeg tenkte at jeg kunne nok få det riktig så hjemmekoselig i posen der oppe om jeg bare orket å karre meg opp. Det måtte bli 1949, altså Østre Skridulaupen, både fordi den ser finest ut nedenfra og fordi jeg ikke ønsket å gå opp den bratte skråningen mot 1962 alene mens varsom.no tviholdt på faregrad 3. Jeg fikk ta den med meg mens jeg skummet fløten på toppryggen utpå den kommende formiddagen...

Nå nærmet jeg meg selve bestigningen, og det var en oppkvikker for tross alt tynnslitte nerver. Det er lett å være eplekjekk når man høylytt proklamerer hvor klar man er for å gjøre et sprøtt fjellstunt, men alene med vinterfjellet ei vinternatt (selv om kalenderen sier vår) føler man seg ganske liten. Spesielt når kreftene røyner på og kvalmen ikke vil gi seg. Hundre skritt, så stoppe opp og henge over stavene og puste langsomt ut mens en teller til ti eller tjue. Så pån igjen. "Du liker å ha det jævlig du..." og Monas etterfølgende morsomme klukkelatter som understreking av påstanden, dette hadde jeg rett som det var på hjernen. Men omsider begynte da virkelig all sikksakkgangen å bære frukter. Ikke lenge igjen nå Øyvind, så er toppen der. En varde dukket også opp, den viste seg å være "lureri", men kommet borttil så kunne jeg se toppvarden innen rimelig avstand. Puhh, det gikk denne gangen også!!!

Jeg får smøre på litt og skrive at nå måtte jeg bare få skifta til tørt og varmt, rulle ut underlaget og komme meg i posen fortere enn svint hvis jeg var interessert i å overleve både de nærmeste minuttene og natta i sin helhet...

DEN SEDVANLIGE TOPPMORGENMAGIEN

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Jeg sov vekselvis urolig og godt denne natta. Våknet av at jeg fikk soloppgangen rett i fleisen. Myste litt og tok noen bilder og prøvde å dorme videre, helt skutt som jeg tross alt var. Men like over klokka 06.30 fant jeg ut at jeg fikk gi livstegn til Morten så han slapp å gruble for mye over skjebnen til denne drammenseren som ikke var til å stole på.

Etter flere mislykkede forsøk på en ekstra times søvn begynte sulten å melde seg, så det var i grunn bare å ta fatt på det jeg lever for i toppsamlerlivet, nemlig å ta meg god tid til å nyte utsikten, stillheten og solvarmen i det perfekte været. Her kan jeg forvente å være i ensom majestet i minst 5-6 timer framover, så derfor er det rikelig tid til filosofering og refleksjon over tilværelsen og fjell-livets fortreffelighet når det er på sitt beste. Og så herlig det er når vinden for en gangs skyld glimrer med sitt fravær. Straks putrer primusen, og den kommer snart til å sørge for at jeg kan nyte både en og to, ja kanskje tre kopper med herlig varm kakao i ro og mak. Å du herlige liv!!! Og folk lurer på hvorfor jeg overnatter på topper...???
Det er jo den mest avslappende toppturtilværelsen som finnes! Jeg ser virkelig ikke det ekstreme i dette, for det er jo stikk motsatt av stress og kav for å rekke flest mulig topper og primærfaktor på kortest mulig tid.

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Jeg nevnte Monsen innledningsvis, men hver gang jeg våkner på en topp under omstendigheter som dette leser jeg for mitt indre øye turberetningene til vår gamle og kanskje noe glemte helt Bjørn Amsrud. Visstnok landets første NPL-er, men for meg den som ofte hadde de mest spennende turartiklene i DNT-årbøkene. Og i årboka for 1977 som handlet om Sunnmøre så finnes det en artikkel hvor han skildrer olsokaften og morgenstemning på Illstigfjellet. Den satte varige spor hos meg og sådde en aldri så liten toppovernattingsspire...

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Etter flere timers latmannsliv måtte jeg se å karre meg bort til hovedtoppen. Skrense seg ned og sikksakke seg opp. Over en fortopp og endelig framme. Slitsomt i dag, jeg er alltid lat samme dagen som jeg våkner på en topp. Vet ikke hvilken av toppene som har den beste utsikten, men muligens er det 1962 siden en ser mye mer av Strynetraktene. Sandåtinden er like vakker fra begge Skridulaupene, og den skal jeg ta en eller annen gang. Ikke i dag, det fikk da være måte på! Men jeg håper noen en dag vil være med meg på en fin og rolig vårskitur over hele massivet. Hører du Nils...?

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Mens jeg lot de vakre linjer og hvite vidder, snøkuler og stup rense sjela mi nærmet jeg meg straks overnattingstoppen 1949 igjen. Nå var det bare å pakke sammen og komme seg ned, for jeg hadde nytt i nærmere 6 timer. Og jeg hadde en lang vei hjem i bil. Det gikk som det pleier nedover på fjellski på varierende snøføre, men randoskifolket glimret heldigvis med sitt fravær, så jeg kunne slappe helt av, og det er en velsignelse man får om man velger trauste og mindre populære fjell eller om man tar seg ei toppnatt. Så ufattelig deilig å slippe den spissrotgangen altså, kan ikke få sagt det nok!!

Først på flatene under toppmassivet så jeg folk på vei oppover. Styrte unna så de skulle slippe å få altfor mye nærkontakt med mine fjellskiferdigheter, og her var ikke akkurat plassen noe problem. Etter en drøy time var jeg nede på den gamle Strynefjellsveien og kunne suse tilbake til bilen med noen fantastiske minner i bagasjen! For en turopplevelse! Jammen godt jeg ikke er en drammenser til å stole på...