Dagen i forveien hadde jeg kjørt hjem fra Filefjell og kvelden gikk stort sett med til pakking. Bagasjen var blytung. Det var jo ikke så rart da jeg hadde pakket for turer og reise i 1,5 uker. Nå hadde jeg pakket for både turer i Steigen, langtur i Lappland i Sverige og Peakbooktreffet på Leirvassbu. Jeg dro fra Flesland klokken 07.00 morgenen etter. Jeg gledet meg stort til å treffe Øyvind og Sondre. Det var en god stund siden vi tre hadde vært på tur sammen nå. På Gardermoen traff jeg dem. Foruten om det lange håret til Sondre, hadde de ikke forandret seg stort siden sist. Praten gikk i ett fra første sekund og jeg har nok aldri opplevd en raskere flytur til Bodø tidligere.
I Bodø leide vi bil og kjørte med det samme nordover. Første stopp var Steigen. Været var nydelig og stemningen var på topp. I løpet av bilturen testet vi hverandre på høyder og fjell, Sondre tok opp mange spennende temaer å snakke om og Øyvind hermet i vei etter alle mulige folk. Utrolig artig.
Etter noen timer var vi kommet til Steigen. Planen for i dag var den mektige toppen, Lille Forra. Vi parkerte på P-plassen på vestsiden av Steigentunnelen, skiftet og pakket sekkene. Her nede ved havet var det bare delvis flekker med snø. Lenger oppe i skråninge var det bratt. Skiene ble derfor festet på sekken.
Lille Forra ruver høyt der oppe. Merkelig nok er lillebroren, Store Forra (1157 moh) 71 meter lavere. Navninndelingen til disse to toppene er derfor litt uforståelig.
Vi vandret over noen partier med frossen myr før vi begynte på oppstigningen mellom Forselva og høyspentmastene. Litt isete her og der, men ingen problemer å klyve oppover her. Lenger oppe slaket terrenget ut og vi tok på skiene. Det var lite snø til å begynne med. Tipper dette er et ganske forblåst område. Lille Forra hadde derimot en flott hvit kappe. Der oppe var det winter wonderland.
Vi banet oss vei over mose og mellom steiner og trær. Snømengden økte etter hvert som vi kom høyere. Vi hadde dreid nordover og kom omsider over tregrensen også. Det bratnet til og i starten var det mye gjennomslagsskare, men dette bedret seg lenger oppe. Vi fulgte nå nordvestflanken mot toppen og fra ca 700 moh var føret en drøm. Flott og urørt pudder. Da vi lenger nede hadde gått mellom steiner og mosepartier, hadde jeg uttalt "Det blir kanskje ikke tidenes nedkjøring i dag". Dett trakk jeg tilbake. Nå hadde jeg troen.
Øyvind på vei oppover nordvestflanken på Lille Forra.
Sondre gikk i front og brøytet flotte og gode spor oppover og vi gikk en og en med ca 20 meter mellom oss. Øyvind sine feller hadde løsnet, og den tørre snøen gjorde det vanskelig å få dem til å sitte. Dette var uansett ikke noe stort problem for ham.
De siste 200 høydemeterne til toppen bratner det til. Jeg var godt i gang med å se etter det beste stedet å kjøre ned. Enkelte steder var det steiner under snøen. Andre steder var det partier med hard skare. Det var ikke mye av dette, men nok til å sette en ut av spill dersom en skulle være uheldig.
Vi gikk i avlange sikk-sakk-spor oppover. Terrenget er over 30 grader en skredvurdering bør gjøres før man tar fatt på nordvestflanken opp til toppen. I dag var ikke snøen mye vindpåvirket og lagene under virket stabile.
Vi kom opp på platået ved knausen nedenfor hovedtoppen. Her føltes det som et sceneteppe gikk opp. Fy flate for en utsikt. Mektige fjell over alt mot øst. Sondre satt like nedenfor varden og tok en matbit. Vi tok av oss skiene før vi tok fatt på de siste høydemeterne til toppen. Her er det bratt og det er nødvendig og gå til fots opp hit.
Snøen var dyp og fin. Vi møtte hverandre igjen hvor Sondre satt og gikk sammen opp til varden på toppen. Nydelig utsikt. Helt kanon å få oppleve de herlige kontrastene mellom høyfjell og hav. Blir aldri lei av dette. Litt av en start på påskeraidet vårt.
Etter litt mat, drikke og noen bilder, gikk vi ned igjen til skiene og byttet til kjøremodus. Nå var jeg giret. Sondre kjørte først, deretter Øyvind. Jeg valgte å skrå ut mot vest. Et valg jeg ikke angret på. Nydelig snø og herlige svinger. Det svei skikkelig i lårene da jeg stoppet lenger nede, men den gode kjøringen var ikke over. Sondre viste flott teknikk nedover og tok nydelige svinger på tynne og lette randoski. Øyvind imponerte og klarte seg utmerket nedover. Han forblir nok blant de få som har besteget og kjørt ned denne toppen på fjellski.
Vi fortsatte å leke oss nedover. Fra 700 moh var det som sagt gjennomslagsskare. Skikkelig hatføre, men det gjorde ikke så mye nå. Etter å ha fulgt sporene våre mellom trærne og videre ned i lavlandet, var det snart slutt på snøen. Vi skulle likevel utnytte skiene så lenge vi kunne.
Til slutt festet vi dem på sekken og gikk ned mot bilen til fots. En herlig tur. Nå pakket sammen og kjørte til Brennvika. Et koselig og praktfullt sted lenger sør i Steigen. I et vindhøl av en parkeringslomme ved anleggsveien, slo vi opp teltene. Sondre disket opp med herlig grønnsaksgryte til middag. Tusen takk for en fantastisk start på dette påskeeventyret, Sondre og Øyvind.
User comments