Galdhøpiggen (27.07.2016)

"Fatter ikke at dere gidder å gå på tur i sånt vær!!!"

Ja, det fatter ikke jeg heller egentlig! Ihvertfall med tanke på at jeg ikke er i nærheten av å synes det er ok å gå tur i dårlig vær... Ordtaket om at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær, er egentlig noe sprøyt spør du meg. For jo, det finnes absolutt dårlig vær! Generelt ikke en gretten person, men det er utrolig hva opptil flere regndråper kan gjøre med et ellers godt humør!

Og akkurat denne dagen, var altså laaaaangt fra noen solskinnsdag. Det starta med regn allerede på Juvasshytta... Taxitheo (Rune Theodorsen) og jeg hadde avtalt å gå sammen med et vennepar av meg, og eneste dagen de kunne, var denne dagen... Som sagt så gjort, isende vind og regn mens vi fikk innføring i bruk av selene vi skulle ha over breen. Kom oss i gang oppover, og som resten av Norges land, så er ikke Norges høyeste fjell noe unntak: Steinrøys så langt øyet kunne se (ikke at det var så langt i tåkehavet da, men...).

Når vi nærma oss breen, så gikk regnet over til mer snø, noe jeg forsåvidt er en stor fan av til vanlig. Idag var ikke snø noe hyggelig! Snø i vind oppimot kuling, gjør vondt i kinna, og sikten ble enda dårligere for nå var det tjukk tåke. Over breen gikk greit, selv om det var kaldt og ufyselig. Etter breen begynte noe som skulle bli et lite helvete for høydeskrekken min (og ja jeg vet at Galdhøpiggen IKKE er et luftig fjell). Turen oppover bestod av snørr og tårer og mange mange mange forsøk på å gi opp! Tror siste gang jeg ville gi opp var sånn ca 20 meter fra hytta. Til mitt forsvar, så var det så tett tåke, at den hytta var komplett usynlig til du nesten stod oppå den!

Utrolig nok ble toppen nådd, og jeg kunne konkludere med at miraklenes tid enda ikke var forbi! Vi fikk til og med kommet oss inn på hytta og skifta og fått litt kaffe! Fordel med spisse albuer, for det var som sild i ei tønne der inne! Hele den lille halvtimen der inne, ble brukt til å få i seg kaffe, få på seg tørr ull, og pleie nervene til nedstigningen som jeg antok ville bli et enda større helvete enn oppover!

Rakk et aldri så lite toppbilde også før det bar nedover:

© Cathrine Nyberg

Og nå kom kanskje turens største overraskelse: INGEN høydeskrekk nedover! Turen nedover ble en reint hyggelig opplevelse, med til og med anelsen mer utsikt enn oppover! Ingen snørr og tårer, ingen høydeskrekk, bare moro og en sliten kropp etterhvert :) Konklusjonen ble at til og med høydeskrekken min er sær, da den kun funker oppover! Der og da bestemte jeg meg for at Besseggen skulle gås nedover (turen som har blitt bestemt og ombestemt så mange ganger at jeg ikke har tall på det, og som en gang for alle var slått fra meg!). Så noe positivt medførte dette da, og Besseggen kom inn igjen på "to-do-lista".

Alt i alt, så var Galdhøpiggen en interessant opplevelse, og en tur jeg nok aldri kommer til å glemme. Men jeg gleder meg til den dagen jeg får se Galdhøpiggen også, helst badet i sol, for hittil har jeg kun gått den, aldri sett den... God unnskyldning for å dra tilbake og prøve en annen vei opp ;)