Tre dager gjennom Kebnekaisefjellene (15.04.2017)
Written by 500fjell (Sondre Kvambekk)
| Start point | Abisko (385m) |
|---|---|
| Endpoint | Nikkaluokta (469m) |
| Characteristic | Backcountry skiing |
| Distance | 106.0km |
| Vertical meters | 3,800m |
| GPS |
|
| Ascents | Sielmatjåkkå (2,004m) | 16.04.2017 |
|---|---|---|
| Kaskasatjåkkå (2,071m) | 17.04.2017 | |
| Tarfalatjåkka (1,930m) | 17.04.2017 | |
| Visits of other PBEs | Abisko fjällstation (380m) | 15.04.2017 |
| STF Alesjaure (780m) | 15.04.2017 | |
| Nallostugan (920m) | 16.04.2017 | |
| Nikkaluokta parkering (480m) | 17.04.2017 |
For et år tilbake ble jeg informert om at det svenske kartverket hadde oppdaget en ny 2000-metring etter nye landmålinger, nemlig den utilgjengelig toppen Sielmatjåkkå (2004 moh) i Kebnekaisefjellene. Jeg som trodde jeg hadde fullført 2000-lista i Sverige forstod raskt at her måtte atter det planlegges en ny visitt hos söta bror, men i et så fantastisk område var jeg langt fra bitter og skuffet. Sammen med Endre og Øyvind Br satte vi av deler av påsken til denne fjellskituren som skulle gå over tre dager fra Abisko til Nikkaluokta via Sielmatjåkkå. Overnatting skulle skje på STF sine turisthytter.
Etter å ha leid bil hos Rent-a-Wreck i Bodø og ladet opp med et par flotte turer i Steigen satte vi kursen mot Sverige. Øyvind hadde tatt med en fjellski som allerede var knekt, og forbannet seg over denne lille tabben. Heldigvis fikk vi god hjelp av Rune Harjo Jensen (kompis av Markus som jeg kjenner) i Narvik som lånte bort både fjellski og kart over fjellområdet vi skulle utforske. Tusen takk, Rune!! Etter å ha passert Narvik og Riksgränsen slo vi opp teltet langs E10 en halvtime før vi ankom Kiruna. Det ble en kort natt.
Dag 1 (15. April) – Abisko fjällstation til Alesjaurestugorna
Stod opp i teltet grytidlig før vi kjørte til Kiruna og tjuvparkerte utenfor en slitt blokk. Sekkene var pakket for tre dagers marsj gjennom den svenske villmarken. Vi tok bussen til Abisko vest kl. 07.00 og tok frokosten på bussen. Av hensyn til busstider kjørte vi til Kiruna og parkerte bilen vår her. Vel framme ved Abisko handlet vi noen enda mer detaljerte kart, litt sportsteip, batterier og lignende. Møtte også noen kjenninger av meg fra Sogndal, Anette og Magnhild som nå går Norge på langs. Følg dem her: https://vakrenorge.wordpress.com/about/ Spreke jenter!
Etter hvert var det bare å smøre seg inn med solkrem og begynne turen vår. Det var nemlig meldt bra vær de neste dagene, så vi hadde vanvittig flaks sånn sett. Første etappe fra Abisko til Alesjaure var en langdryg etappe langs Kungsleden på ski- og scooterløyper. Praten gikk lett i laget på vei sørover med mye humor og herming. Vi holdt god fart på fint blåswixføre. Presterte å gå litt feil etter å ha fulgt elven Abiskojåkka en stund, og plutselig havnet vi på en scooterløype som førte oppover mot Kårsavagge. Dermed måtte vi bushe oss gjennom bjørkeskogen i djup laussnø før vi omsider kom tilbake på rett spor.
Passerte Abiskojaurestugorna og etter dette begynte vi å vinne høyde igjen. Kom over tregrensa og merket at fjellene rundt oss ble større og mektigere. Snart var vi inne i hjertet av Kebnekaisemassivet. Dette minner i stor grad om Jotunheimen, men landskapet er større med digrere fjell og bredere daler. Utrolig fint! Den siste biten fram mot Alesjaure var langdryg, spesielt siden vi kunne se hyttene de siste to timene, men dette var vi forberedt på. I nydelig ettermiddagslys ble vi møtt av en grei og trivelig hyttevert som viste oss hvor vi kunne sove og hvilket tidspunkt det var klart for sauna. Det måtte vi jo bare prøve!
Her på Alesjaure fikk vi handlet frokost og middag (tørrmat) for de neste dagene, og prisene her var mye billigere enn i en vanlig butikk i Norge. Vi hadde litt problemer med kortbetaling, men løste dette med å betale en faktura idet vi passerte Abisko på vei hjem. Til middag i dag ble det suppe og kjøttboller på boks som smakte så godt som hjemmelaget. Svenskene kan å lage god hermetisk mat! Vi sov godt på rom sammen og var nå kommet godt i gang med turen. Det eneste aberet var at Endre slet med noen store gnagsår. Tror det kun er Endre og noen få andre som kunne klart å fortsette med noe slikt uten å syte. Tøft gjort!
Turdata:
8 timer
35 km
500 hm
Dag 2 (16. April) – Alesjaurestugorna til Nallostugan via Sielmatjåkkå (2004 moh)
Etter en rolig morgen med god svensk kokekaffe kom vi oss omsider av gåre. Det skulle være bra vær på morgenen, men noe overskyet på ettermiddagen før det igjen skulle bli opplett. Dagens store mål var å komme oss opp på toppen Sielmatjåkkå og videre renne ned til Nallostugan som var en noe mindre hytte enn her på Alesjaure.
Været var pent, men kjølig på morgenen. Hytteverten sa det hadde vært under 15 minusgrader i natt. Fulgte Kungsleden noen kilometer før vi etter hvert dreide ut av løypene og inn i dalføret der elven Bossosjohka renner. Omsider kom vi inn til Östra Bossosglaciären, og her ble vi vitne til noe som jeg aldri håper å oppleve i norsk villmark. Først kommer det en patrulje med syv scooterkjørere ned breen i full fart, noe som slettes ikke er tillat utenfor scooterled, selv i Sverige. Som om vi trodde at vi ikke hadde opplevd nok støy og motorisert forurensning så kom det jaggu meg et helikopter og landet på fortoppen til Sielmatjåkka og spyttet ut en hel gjeng med skikjørere, to ganger opp og ned fra breen…! Sikkert ”jättekul” for skikjørerne, men for andre som har gått hele veien inn for egen maskin og som faktisk fortjener å gå i denne villsnøen og oppleve stillhet så er slike handlinger enormt egoistisk. Prøvde vårt beste for å tenke på noe annet slik at dette ikke skulle få lov til å ødelegge en ellers flott dag..
Oppover breen var det gjennomslagsføre store deler, men i den siste vestre flanken til fortoppen var snøen mer ubunden. Jeg begynte å føle meg slapp og uvel, var rett og slett ikke helt i slaget i dag, så jeg lot de to andre få rusle i forveien. Vel oppe på fortoppen hadde vi flott utsikt mot store deler av Kebnekaisefjellene og mot Narvikfjella i vest. Dessverre hadde det skyet til en god del som forventet, men det var ikke så aller verst med sikt likevel.
Fra fortoppen til hovedtoppen måtte vi av med skiene og gå til fots langs en noe smal rygg. Glad for at vi tok med isøkser her, og hadde vi hatt stegjern ville vi nok også benyttet det. Ikke spesielt vanskelig, men man bør være vant til å gå i bratt snøbakke med isøks. Vel oppe på toppen kunne jeg og Øyvind juble over kompletteringen av Sveriges 2000-meterstopper, og Endre har fått sin første i samlingen!
Prøvde å vente en liten stund i håp om å få enda litt mer sol, men til slutt tok vi fatt på turen ned igjen. Det begynte rett og slett å bli for kaldt å vente. Gjorde en tabbe ved å gå ut på nordøstryggen siden vi tenkte at vi kunne renne på ski derfra og rett ned til sadelen i sørøst. Det gikk ikke og vi måtte langt ut på nordøstryggen før vi kunne renne nedover, men straffen ble å måtte labbe opp igjen rundt 50 høydemeter. Det enkleste hadde vært å gå ned sørøstryggen fra toppen.
På sadelen tok vi dagens siste rast, og her innså vi at vi faktisk begynte å gå tom for mat. Vi hadde undervurdert matinntaket, og hadde ikke veldig mye brød igjen til lunsj neste dag, den dagen som var den lengste... Fra sadelen i sørøst rant vi bratt ned mot sørvest til Nallojavrrit. Snøen virket stabil og det hadde vært en god stund siden sist det hadde snødd og blåst. Nede ved vannet fikk vi nydelig kveldslys før vi rant ned de siste høydemeterne til Nallostugan. På Nallostugan var det en hyttevert og en annen ungdomsgjeng samtidig. Vi forsøkte å ikke drøye for lenge med middagslaging og forberedelser for neste dag før vi hoppet til køys. Skulle vi rekke bussen som gikk kl. 16.19 fra Nikkaluokta måtte vi virkelig tidlig på’n.
Turdata:
8,5 timer
25 km
1300 hm
Dag 3 (17. April) – Nallostugan via Kaskasatjåkka til Nikkaluokta
I løpet av natten hadde jeg blitt dårlig i magen, så dårlig at jeg hele tiden følte behov for å kaste opp i tillegg til sure oppstøt i halsen. Trolig grunnet den spicy kyllinggryten vi hadde spist kvelden før. Det var helt forferdelig, og en elendig oppladning til den siste etappen som jeg visste kom til å bli beintøff. Kl. 04.15 ringte vekkerklokka og kl. 05.00 var vi i gang med etappen. Det var overskyet, men ifølge meteorologen skulle dette bli den fineste dagen av dem alle. Hele 47 km og 2000 høydemeter lå foran oss siden vi hadde lyst til å få til en tur oppom Kaskasatjåkka (2071 moh), i og med at det var meldt så bra vær. Selv om jeg og Øyvind hadde vært der før kunne jo Endre få med seg en ny 2000-metring.
Formen var elendig, så jeg gikk bare i mitt stille meditative tempo uten å si et ord. Måtte bare ha kroppen i gang. Fulgte noen skispor inn til Unna Räitastugan før vi trakk sørøstover mot sadelen vest for fjellet Pyramiden. Måtte forsere et skredfarlig heng her, men snøen virket veldig stabil her også etter flere dager med rolig vær og ingen faretegn. Tok en rast ved en stor stein. Skyene begynte å sprekke opp, og endelig merket jeg at formen begynte å bli bedre. Kom meg en tur på do, og etter det gikk formpila rett til værs. Herlig! Endre hadde gjort en heroisk jobb med brøytinga så langt i dag, men i siste henget opp mot sadelen vest for Pyramiden kunne jeg tilby meg å overta siden jeg følte meg pigg.
På sørsida av sadelen og videre ned mot Kaskasavagge var det jomfruelige mengder med puddersnø. Deilig, men tidkrevende å ta seg fram i. Her inne var det jammen meg et mektig terreng med fantastiske topper på alle kanter. Spesielt Kaskasatjåkka-massivet fra nord med breen var et majestetisk skue, og en blåblå himmel gjorde opplevelsen enda bedre. Vi hadde holdt et bra tempo så langt, men nå begynte dagens siste og lengste motbakke opp mot Kaskasatjåkka via breen i nordøst. Selv om vi hadde vært raske hadde vi slettes ikke flust av tid til å rekke bussen.
Holdt et jevnt tempo oppover og kom etter hvert inn på breen. Her hadde det også vært folk og kjørt på ski, men det ser ut til at disse faktisk har gått opp med feller, dog hadde de lagt et altfor bratt spor etter vår smak. Det ble jammen hett her oppe med steikende sol og vindstille. Svetten silte og vi fant ut at i tillegg til lite mat begynte vi også å gå tom for vann. Makan til amatører! Jeg følte meg pigg, men var bekymret for tiden. Derfor satte jeg inn et ekstra gir for at vi skulle rekke en tur oppom Kaskasatjåkka. Gikk med skiene opp til toppen av breen før vi fortsatte et stykke til fots med skiene på sekken. Litt nedenfor her valgte vi å legge igjen en del tunge ting for å få en lettere sekk under avstikkeren opp på toppen. Etter det bratte partiet med gåing måtte vi på igjen med skiene det siste slake stykket opp mot toppen.
Utsikten fra toppen kan ei beskrives med ord, men det er noe av det flotteste vi alle har vært vitne til. Høyst trolig topp ti av flotte utsikter jeg har opplevd.. Her kunne du se langt, nesten helt ut til Østersjøen i øst, mot Sarek i sør, Troms i nord og vestover mot grensefjella i Nordland slik som Sulisfjella, Bjørntoppen, Storsteinsfjellet og den markante toppen Huinnarcohkka i Narvikfjella. Vakkert er bare fornavnet..!
Dessverre hadde vi ikke mye tid til å nyte dette flotte skuet, så vi måtte haste videre. Først ned til tingene våre og opp dagens siste motbakke til Tarfalatjåkka. Nå så jeg at både Endre og Øyvind begynte å gå seg tomme, virkelig tomme. Så på toppen måtte vi bare roe ned og få i oss noe av det siste vi hadde av næring. Jeg hadde ikke turt å se på kartet hvor langt det var igjen til Nikkaluokta. Vi hadde brukt en del tid siden oppstigningen til Kaskasatjåkka, og nå var det bare 2,5 timer igjen til bussen gikk. GPSen viste drøyt 18 km i luftlinje til Nikkaluokta. Selv med kanonføre ville ikke det kunne gå. Etter å ha tenkt oss om noen ganger innså vi at vi bare fikk bite i det sure eplet og satse på taxi tilbake til Kiruna, selv om det sikkert kom til å bli steike dyrt. Bedre det enn å stresse for harde livet og ødelegge turgleden.
Returen hadde vi tenkt å legge sørøstover fra Tarfalatjåkka, og forhåpentligvis skli på rask og avblåst mot Nikkaluokta via sørsiden av Cievrrajohka. Det viste seg at det slettes ikke var avblåst, men djup og ubunden puddersnø sørøst for denne toppen. Ikke ofte jeg blir skuffet over å finne pudder, men i dag skulle jeg helst sett at det heller var skareføre. Hadde jeg visst det var slike forhold hadde vi nok heller søkt oss ned mot Tarfalastugan og fulgte scooterleden derfra. På grunn av forholdene laget vi oss en plan B ved å gå en variant mer direkte mot sør. Det fungerte greit, men det var noen flate strekk der vi lurte på når nedoverbakkene skulle begynne. Nede i skogen var det bedre gli der sola hadde tatt, og omsider kom vi oss ned på Dag Hammarskjöldsleden som førte oss helt ut til Nikkaluokta. Det fristet å haike med scootere, men vi ville helst klare å fullføre for egen maskin. Siste stykket ut fulgte vi en langrennsløype som var fin å følge.
Det var en stor lettelse å endelig komme fram til Nikkaluokta. Vi ankom en liten time for sent til bussen, så det var ikke så altfor gærent forholdene tatt i betraktning. Nå var det bare å bestille taxi før det ble fråtsing i chips og godis i butikken. Taxien kostet kun 1400 SEK ut til Kiruna som lå rundt 80 km unna, noe som slettes ikke var ille når vi kunne dele dette på tre personer. I Kiruna ble det obligatorisk burger før vi nok en gang måtte haste videre for å rekke åpningstidene på Abisko fjällstation (kl. 22.00) siden vi der skulle betale fakturaene for hytteovernatting. Kjørte videre denne kvelden til en p-lomme ved Dalvatnet i Ballangsmarka. Neste dag snødde det tett og det ble en naturlig hviledag med kun en kjøretur tilbake til Bodø og en visitt i seilbåten til en kamerat av Endre.
Turdata:
12,5 timer
47 km
2000 hm
Tusen takk til Endre og Øyvind for et fantastisk eventyr i de svenske fjellene! :-)
Kart
User comments
Takk for turen!
Written by Øyvindbr 09.05.2017 12:17Og for flott rapport! Denne turen hadde nok av både opp- og nedturer, men de verste nedturene var jo skuter og heliskiing. Prøvde å trøste meg - for egen overlevelses skyld - med at det kun er forurensning og støy og ikke irreversible inngrep som f. eks vei- og kraftutbygging. Men det var definitivt ikke bra!
Naturen derimot: Jeg er 100% sikker på at mange nordmenn kan få positivt sjokk over hvor flott det er i den nordsvenske fjellheimen. Så enormt, storslått og majestetisk! Jotunheimen må ty til Hurrungane (jaja, ta med Torfinnstindan, Mesmogtinden og Store Knut fra sin beste vinkel også) for å vinne jotunfjellkampen mot de svenske storfjella, for faktum er at stup og høydeforskjeller jevnt over er større her oppe. Noen av fjella bringer tankene inn på Lyngsalpene, eller til og med Baffin, som du Sondre uttrykte det.
Jeg er målløs etter opplevelsen i knallværet på Kaskasatjåkka, den utsikten er på topp 10 hos meg også!!!
Sv: Takk for turen!
Written by Øyvindbr 09.05.2017 12:19Og tusen takk til både deg og Endre for fantastisk godt kameratskap på turen!! :)