Reinheimen/Tafjordfjella: Frå Billingen til Geiranger (10.08.2001)

Logg skrive i 2001 frå ein av dei første lange turane eg var på. Ein bergensar har skrive dette så ta høgde for språkbruken. Fire studentar tok bussen frå Volda til Billingen. Etter 10 dagar fekk vi haik frå Hellesylt til Volda med ei studinne med ein liten Golf. 4 svette menn med tunge sekkar fekk plass i bilen. Med på turen var: Thomas Busker Larsen, Åsane (Busken), Øystein Aamås, Ørsta (Øsse), Thomas Breistein, Drøbak (Breist), Boven

Logg fra Tafjordfjellene 10– 20/8 -2001
Thomas, Øystein, Ove og Thomas

Dag 1
Billingen 1105 – Dørkampen 1710

De kjekke karene startet fra Billingen. Forlatt i veikanten sto vi igjen, men vi gledet oss til ti dager sammen i fjellet. Etter bare hundre meter var det allerede femti meter strekk i feltet. Breist hang langt bak, men trynet hans ble mer synlig etter hvert. Etter mye og intens kartlesing nådde vi Dørkampen (1820) etter seks timer og tretten kilometer gåing. Det var gått å legge seg inn i den gamle nedlagte gruvehytten. Middagen var en kulinarisk opplevelse og prompelukten lå som et gassteppe over de fire glade guttene. I en god romtemperatur på +4 lå Breist og svettet i soveposen med ekstrem temperatur på +10.
Vi ser frem til en utsøkt andre dag med gnagsår, klaffesår og vonde rygger.

Dag 2
Dørkampen 1105 – Spongvatnet 1815

Fire blåfrosne karer våknet i dag med drivis i pungen. Tåken lå tjukk da vi beveget oss nedover det golde landskapet. Til vår store forbannelse var ikke sekken blitt noe lettere siden gårsdagen. Med ett lettet tåken lik håret blåste av hodet til Ove en gang på åttitallet. Etter noen timer nådde vi toppen av Digerkampen(1944) På toppen fikk Øystein øye på en bronsebrun romersk sexatlet i bare nettoen. Breistein, til tross for personlig høyderekord, var lite fornøyd med at toppen bare var en kul i landskapet. Han gikk så langt og kalte landskapet en tro kopi av Drøbak. Når dagen lakket mot kveld nådde bøssene teltplassen. Etter en middag, noen mislykkede kast med fiskestangen senket igjen et teppe av den umiskjennelige prompelukten seg over teltplassen.

Dag 3
Spongvatnet 1210 – Pyttbua1800

Da de fire kjekke turkameratene våknet i dag visste vi lite om de oppdagelser og nytelser som dagen ville bringe. I godt driv opp mot Benkehøa (1943) blåste Øystein, Thomas og busken flere ganger ut av kurs. Den eldre eminente Ove hadde hanket inn et par tips fra Lars Monsen, og la seg godt ut på venstre flanke. I en noe lutet holdning og seigt tempo nådde han toppen et godt hestehode foran resten av speidergruppen. På vei ned mot Pyttbua la Breist seg litt bakpå, og feltet opplevde et strekk på flere hundre meter. Han sa til sitt forsvar at han ønsket å heve seg over det intellektuelle planet resten av gruppen hadde lagt seg på, og derfor la seg litt bakpå for å filosofere over de eksistensielle spørsmål. Vel fremme ved Pyttbua fikk vi for første gang på turen øye på naken kvinnehud. I frykt for å skjemme oss ut la vi teltplassen noen hundre meter fra hytten. Etter noen kloke visdomsord fra Lars Monsen, og litt eder og galle om ”Det grønne treet” senket roen og en sky av prompus luktus seg over den fine norske ungdommen.

Dag 4
Pyttbua 1130 – Fieldfarehytten 2000

Det er bare en ting å si om denne dagen og det er at det var et blodslit, en manndomsprøve det er verdt å skrive hjem om. Undertegnede må krype til korset å innrømme at jeg fikk en kort knekk på Pyttegga (1999) og på Karitinden, gikk på rein vilje. Som vanlig var vi usedvanlig heldig med været, tjukk tåke, vind og regn. Det skal være sagt at moder natur gav oss et kort innblikk i hvordan fjellene ser ut i sol. Ove som er gammel nok til å ha vært med i den andre verdenskrig, styrte den fjellvante gruppen ved hjelp av kart og kompass til Fieldfarehytten, dog det var et par omveier og usikkerhetsmomenter over noen breer. Øystein som lenge har sett opp til soldater fra andre verdenskrig, og har stor plakat av Joachim Rønneberg på rommet, var godt fornøyd med leirplassen. Vi var alle enige da vi krøp ned i soveposen at dette var noe annet enn å sitte på Det Grønne Treet og røyke.

Dag 5
Fielfarehytten via Tordsnose 1230 – tilbake i hytten 1800

Ai ,ai ,ai for en dag. I morges våknet vi med en nasjonalfølelse som lå tjukk utenpå oss. Med mot i bryst og armer la vi på vei mot vår neste erobring, Tordsnose (1975). Etter å ha lagt igjen en sti av kammer nådde vi toppen. Utrolig nok ser det ut til at vi endelig begynner å nå et metningspunkt når det gjelder topper. Den ambivalente følelsen vi hadde overfor neste topp gjorde at vi valgte å rette snabben hjemover. Etter flere dager med en mer eller mindre bedriten fiskelykke så det ut som om fisken i rein sympati hadde tenkt til å bite på denne kvelden. Seks feite fisk ble tilberedt av en kunstners hånd. Det skal være sagt at den utsøkte hånden som tilhørte Øsse fikk en kyndig veiledning av Lars Monsen. Da prompingen ebbet ut over kvelden var alle enige om at Busken hadde fisket den beste fisken, og at Breist må stå å se på neste gang vi utføre tilsvarende fiskeoperasjoner.

Dag 6
Fielfarehytten 1130 – Kaldhussætra 2100

Denne morgningen var det ikke prompingen til Øystein som vekket oss, men en gruppe mennesker som kom på besøk for å bygge opp nasjonalfølelsen. De unge jentene ble så forfjamset over Ove`s vel hjertelige invitasjon at de svarte med å låse oss inne. Både slåen og haspen ble brukt for å stenge kåtebukkene inne, Øystein svarte som sant var at ”xxxxx på bukkjen var trillande runde.” Dagen som skulle være en kort transportetappe, endte med en lang tur hvor alle måtte ned i kjelleren. Ove gråt sine modige tårer over inngrepet på Zachariasdammen, mens Busken fortalte han om nødvendigheten og livets realiteter.
Et siste punkt må nevnes på denne dag, og det er at Veltdalen var ikke så fin som ryktet ville ha det til. Selv om Reindalssætra lignet et maleri fra huset på prærien fra en kilometers avstand, så veier ikke det opp. Promping på dag seks er fremdeles like morsomt, men nå er raping også kommet inn som et ekstranummer.

Dag 7
Kaldhussætra 1200 – Herdalssætra 2000

Etter å ha hatt en lang og heftig diskusjon på hva som kvalifiserer til en ekspedisjon, så ble vi enige om at det var godkjent å deponere søppelet ved Sætra. Med friskt mot og et godt tak rundt ballene satte vi av sted mot Heregga. Ove kjente på gikten at det ville bli bygevær. Thomas på sin side mente at kneet kunne melde om fitte i luften og kakao på Herdalssætra. Vel oppe på egga meldte de to med det feminine ganglage pass i forhold til Nonshornet. Øystein og undertegnede tok en liten avstikker før de fortsatte i ensom majestet mot toppen. Vel ute på det smale partiet hadde Ove tegnet en fabelaktig sti på kartet. Med stive knær og høy fjellklatrer faktor kom vi oss ned. I bånn fant vi en sti som ikke var krøtter verdig, men som vi allikevel måtte ta i bruk for å komme oss helt ned. Bygeaktiviteten som Ove meldte ble mer intens, men vi klarte å klinke opp teltene, få i oss noe middag før vi ble invitert inn på kakao av noen hyggelige budeier. Alt i alt kan vi oppsummere dagen som halsbrekkende, intens og til tider grensesprengende. Ps. Prompingen ser bare ut til å bli morsommere jo lenger turen varer.

Dag 8
Hviledag

Etter å ha gått på beinstumpene den siste timen i går, ble det avgjort at dag åtte skulle være hviledag. For å fylle en slik dag skal det anselige mengder drittpreik og gasser til. Det skal også store snuslipper til når undertegnede fører sin penn fjærlett over dette papir. Ryktene på sætra sa at det hørtes ut som om det var en språkleir som hadde campet utenfor denne morgningen. Etter at Øsse og Busken hadde vært innom svensk, dansk, tysk og engelsk var det påtide å prøve fiskelykken. Unge lovende Ove fikk fire fisker på alderstillegget. Breistein fikk som vanlig ingenting, men det skal være sagt at det ikke slo som en bombe i bøsseleiren. Kammene lå som hagel over nydyrket mark, men vond lukt og møkk har aldri skadet noen, ifølge Lars Monsen. Tanken på fire pils og en pizza holder humøret på topp og vi ser frem til nok en dag med blå himmel og sol.

Dag 9
Herdalssætra 1200 – Vesteråssætra 1800

Vi merker at det går mot slutten. Motivasjonen baserer seg på pizza og øl i Geiranger, og folk er særdeles oppgitt over sin egen kroppslukt. I dag gikk Busken bak Ove i en dis av sur svette og skitten pundik. Selv etter ni dager i fjellet så har ikke alle triksene til Lars Monsen trengt inn, da vi dag hadde store problemer med å krysse en 2 1/2m bred elv. Breis valgte å ta en manøver han hadde lært som bartender i Spania. Han tok beina fatt gjennom tjukk krattskog , og valgte å krysse elven tørrskodd 300m lenger opp enn alle oss andre. Med vinden i ryggen og en solid porsjon hjemlengsel tok han sats og landet med begge beina midt i elven.
Øystein går som herr Flick om dagen etter å ha skrytt på seg en ubetydelig kneskade på Karitinden. Han sa ærlig og oppriktig at det var like før vi måtte bære han ned til Geiranger i stabilt sideleie, mens Ove matet han med blåbær fra sin svette hånd.
Etter mye god sang og musikk fra undertegnede kom vi oss ned til Vesteråssætra ,etter ca seks timers gange. En hvis vemodig stemning er å spore i den flotte turgruppen ettersom vi bare er to timer fra fergen, og ti dager med promping, dårlig folkeskikk, hygiene og generell dårlig sosial samhandling/oppførsel med andre mennesker går mot slutten.

Dag 10
Vesteråsætra 1100 – Geiranger 1315

Siste teltdøgn tilbrakte undertegnede i teltet med Ove, og det var en erfaring jeg skulle angre bittert på. Lukten var så stram at jeg våknet med et rykk. Nesehårene krøllet seg og nesen nektet å komme ut av ansiktet. Etter en natt i søvnløs koma var det en kort sjarmøretappe til Geiranger som gjenstod. Vi våknet til det fineste været vi hadde hatt hele turen, skyfri himmel og sol. I bar overkropp og shorts kunne vi hente mer mus enn det fantes i hele distriktet. Etter mye røling, pizzalevering, øl og snus gikk vi om bord i Norges mest kommersielle ferge. Fjorden var sikkert fin den syntes turistene som hang over rekken og gispet etter luft. En liten ting bør nevnes og det er det var en japaner som skikket mye på Thomas og unge lovende før vi gikk om bord. Etter å ha mannet seg opp spurte han oss om vi var fra Afrika. Hvor han fikk det fra aner ikke jeg.
Etter ti dager i fjellet med flere prøvelser hadde vi endelig returnert til sivilisasjonen. Turen har vært en utfordring på mange måter. Ingen av oss hadde vært så lenge på fjellet før, eller gått så langt med oppakning. Dessuten var vi usikker på om helsen ville holde, og om vi ville klare å være så mye sammen uten å skape gnisninger. Nå på siste dagen har vi bare en ting å si. Det har vært en kjempetur der alle har holdt humøret på topp hele veien selv om været ikke har vært det beste, og noen dagsetapper har vært litt i overkant. Jeg har satt stor pris på å gå med dere gutter, og selv om det er litt vemodig at turen nå er over så skal vi ikke glemme at alt godt kan gjentaes.