Keipen - Senja viser seg fra sin beste side (02.03.2017)

Nordlys, fjell, hav og skikjøring - Tidenes naturopplevelse

© Endre Myrdal Olsen

Det var en fin dag og jeg hadde hatt tidligvakt på jobb. Klokken 15.00 gikk jeg ned til Andreas for å diskutere hvor vi skulle ta ettermiddagsturen. Det var en nydelig dag og vi valgte å slå til med Keipen. Dette er en av de mest kjente toppene på Senja. Den er spesielt populær på vinteren. Skikjøringen ned sørøst-flanken på denne toppen er bare nydelig og lokker mange skientusiaster.

Vi brukte rundt 45 minutter fra Finnsnes og ut til nordsiden av Mefjordvatnan, hvor vi parkerte i en lomme på siden av veien. Vi spente på oss skiene og fulgte sporene som gikk sikksakk oppover på sørsiden av fjellet. Jeg la med en gang merke til hvorfor dette fjellet er så populært om vinteren. Her er det store mellomrom mellom trærne og veldig oversiktlig terreng.

På vei oppover måtte vi snu oss flere ganger. Breitinden ruvet i sørvest. Synet av den er så mektig. Den bli et blikkfang i dette området.

Jeg hadde kameraet på magen et stykke på vei opp, men innså etterhvert at det ble for mørket til å ta gode bilder uten blitz. Pakket det derfor ned igjen i sekken. Etter at jeg mistet det forrige kompaktkameraet mitt, har jeg drasset på jobbkameraet. Det kan av og til bli litt styr. Det veier mye, er stort og mest i veien når jeg har det rundt halsen på tur oppover. Likevel har jeg aldri angret når jeg kommer hjem og ser bildene. Jeg savner det gamle kameraet mitt, men det skapte ikke like gode bilder som det jeg bruker nå. Tilgjengelighet vil alltid være nøkkelen når det gjelder kamera på tur. Har du det lett tilgjengelig, er terskelen lavere for å ta bilder. Jo flere bilder en tar, desto flere har man å velge mellom og sannsynligheten for gode bilder er derfor større. Valg av motiv og innstillinger spiller selvsagt også en avgjørende rolle, men nok om det. Dette kan jeg skrive en bok om en annen dag.

© Endre Myrdal Olsen

Vi var kommet godt over tregrensen og var snart oppe i en liten dal. Tidligere hadde vi truffet en svensk dame som også stod parkert i en lomme nedenfor Keipen. Hun kom gående på truger og hadde prøvd seg på toppen, men hadde ikke kommet seg opp. "Det var nu så bratt. Hadde jag inte hatt trugor, så hadde jag inte klart å gått oppover" sa hun. Prøvd ski eller? Tenkte jeg. Hun hadde gått i forveien da mannen hadde blitt igjen et sted nedenfor toppen for å ta bilder. Først nå traff vi mannen hennes. Han stampet nedover på trugene sine. Det var 30 minutter siden vi hadde truffet konen på parkeringsplassen. Kan tenke meg hun var blid når han kom ned, en time etter henne.

Snøen var stort sett god, men ble hardere jo lenger opp vi kom. Gjennomslagsskare enkelte plasser. Vi fikk omsider øye på Keipen. En skikkelig kul topp med en nydelig og bratt flanke ned på sørvestsiden. Slik det så ut herfra, kunne det bli vanskelig å beholde skiene på beine hele veien opp.

© Endre Myrdal Olsen

Det hadde selvsagt begynt å skumre, men vi trengte ikke hodelyktene enda. Jeg og Andreas hadde planlagt å holde et bra tempo oppover. Pulsen var derfor solid under hele oppstigningen. Det bratnet selvsagt til opp mot toppen, men det var ikke i nærheten av slik det så ut på avstand. Vi jobbet oss opp sikksakk. Snøen var god enkelte plasser. Jeg gledet meg vilt til kjøringen ned her. For en flanke. Urørt og fin, strekker den seg flere hundre høydemeter nedover. Det var andre spor her, men de hadde skrådd litt ut mot øst.

Vi kom over over skavlen og opp på sør-ryggen. Her skal en være litt forsiktig. Nå var det hard skare her. Sklir en her, kan man ende opp med å falle ned stupet til bollen mellom Grytetippen og Keipen. Vi passet på å ikke skli og kunne gå helt opp til toppen av Keipen med skiene på beina. Selvsagt is og skare på toppen. Her oppe var det en stor og fin varde. Utsikten var også magisk. Her hadde vi god oversikt over blant annet Segla, Husøy, Trælvika, Grytetippen og Senjahopen. Vi brukte 1 time og 20 minutter opp.

© Endre Myrdal Olsen

Det var nå helt mørkt og vi så snart bare konturene av fjellene i tillegg til lysene fra Senjahopen og Husøy. En tåkesky var på vei innover og vi var egentlig innstilt på å ta av fellene og kjøre ned igjen. Plutselig klarner det opp og vi ser vi et lite glimt av nordlys som kommer inn fra øst. Det var såpass svakt at vi ikke hadde troen i starten, men så bygget det deg opp. Vi ble med en gang giret og glemte alt annet. Dette var bokstavelig talt en gyllen mulighet vi ikke ville gå glipp av. Det tok seg mer og mer opp og snart var det flere store og tydelige grønne striper som flagret på himmelen. Jeg bestemte meg med det samme for å ta bilder. Andreas var giret på å være modell. Her oppe på toppen var det bikkjekaldt. Vi hadde blitt søkk våt av svette ved å gå fort opp, og var ikke forberedt på å bli her så lenge, men en ekstra ulltrøye, primaloftjakke og tykke votter gjorde susen for å holde på varmen.

Andreas stilte seg ut på kanten litt nedenfor og tok på hodelykten. Jeg hadde selvsagt ikke stativ, men improviserte ved å klatre opp på den store varden og plassere kameraet der. Dette var utfordrende. For å ha oversikt over fokus og innstillinger, måtte jeg ligge på magen mellom de islagte steinene. Jeg ble nedkjølt og fingrene verket, men når man ser potensialet for gode bilder, blir man så giret at man glemmer kulden. Det gjør i hvert fall jeg. Jeg synes litt synd på kameraet der det lå på den islagte steinen, full av rim rundt hele huset. Slik blir det.

Jeg tok stort sett bilder med middels høy blender og lukker på 20 og 30 sekunder. Jeg har funnet ut at det er to fordeler med lang lukker. Det første er bildekvaliteten i utfordrende lys. Det andre er at man får tid til å løpe, hoppe eller ta armhevninger for å holde varmen mellom slagene.

En får også tid til å nyte øyeblikket selv, og ikke bare være fokusert på å dokumentere øyeblikket. Selv om det i seg selv er en egen stor opplevelse i slike situasjoner.

© Endre Myrdal Olsen

Andreas stod muse stille med hodelykten pekende til værs og jeg hoppet som en gal bak kameraet. Komisk situasjon. Etter en time med mange gode bilder, ble vi stående å se på nordlyset en stund før det omsider døde ut og tåken kom sigende tilbake. Det er best at det blir avsluttet på en naturlig måte i stedet for at vi selv må forlate stemningen. Det er vanskelig.

Nå var vi bare sykt giret. Hvor ofte får vi oppleve slike ting som dette? Ingenting er som å se Nordlyset fra en fjelltopp. Det er så mektig at en kommer i en egen transe. Lysene fra Senjahopen, tåken under fjelltoppene, de klare stjernene, konturene av kvasse Senjafjell og nordlyset blafrende på himmelen. Det var perfekt. Det var det mest magiske øyeblikket jeg til nå har opplevd i mitt liv. Ikke rart japanere betaler flere 100.000 kroner for å oppleve dette en gang i livet. Morsomt er det da å tenke på kontrastene til oss. Vi bare stikker opp hit og opplever det etter jobb i en ukedag. For et privilegium og for et liv.

Vi tok av fellene og byttet til kjøremodus. Vi kjørte forsiktig ned mot den lille skavlen og svingte ut på sørvest-flanken. Mye god snø nedover her og vi kunne gi mye gass. Vi stoppet opp lenger nede og tok av hodelyktene. Nordlysshowet var ikke over. Nå kom det tilbake. Denne gangen i enda villere form. Nå var det ikke bare grønt, men også rosa. Det var også mye mer aggressivt og skjøt fart over himmelen. Helt sykt. Spesielt å se Keipen som nå ruvet bak oss med det blafrende nordlyset over på himmelen. Det varte noen minutter, så var et over igjen. Vi fortsatte videre nedover og møtte flere partier med svak gjennomglassskare og lett vindpåvirket pudder. Helt greit å kjøre i. Vi kom lenger ned i dalen og etterhvert ned til tregrensen. Her var forholdene kanongode. Lett pudder på skaren. Helt nydelig. Den gode avstanden mellom trærne gjorde nedkjøringen til en fryd.

© Endre Myrdal Olsen

Vi rant ned til bilen med en ryggsekk full av nye opplevelser og inntrykk, i tillegg til et kamera med gode bilder. På bilturen hjem var vi begge preget av hva vi hadde sett. Vi prøvde å finne ord på opplevelsen, men det var vanskelig. Nå tenkte jeg bare tilbake på øyeblikkene der oppe og gledet meg til å se på bildene. Det som bare skulle bli en ettermiddagstur, hadde nå vart utover hele kvelden og vi var ikke tilbake på Finnsnes før klokken 22.00. Det er slike uforutsette opplevelser som ofte blir de beste. Tusen takk for turen Andreas.

GPS

Start date	02.03.2017 16:56 (UTC+01:00)
End date	02.03.2017 20:15 (UTC+01:00)
Total Time	3h 18min
Moving Time	1h 29min
Stopped Time	1h 49min
Overall Average	2.0km/h
Moving Average	4.5km/h
Distance	6.7km
Vertical meters	853m