Sprekkstopp under Surtningssue (27.08.2016)

I kraftig vind ankom vi Gjendesheim. Kølsvarte skyer lå over Jotunheimen, men det regnet ikke så mye likevel. Yr meldte snøstorm på toppene, men det skulle løye utover natten. Det var kveld, og vi tenkte å rekke første båt til Memurubu neste dag, så vi lurte på å sove på sovesal. Men det var veldig mange biler på parkeringen, så vi mistenkte at det ville være temmelig fullt. Det ble bekreftet av havet av fjellstøvler som stod i gangen på hytta, og etter å ha stått litt i kø fikk vi tilbud om å sove i spisesalen. Kanskje vi ville få madrass. Vi gikk ut og satte opp teltet.

Neste morgen kom vi med på båten litt før åtte. Vi fulgte DNT-stien et stykke, og gikk forbi en del folk med veldig mye mindre sekker enn oss. Vi skulle ikke gå Besseggen, men til Surtningssue. Vi stoppet opp og skulle til å ta av fra stien, da et annet følge spurte hvor vi skulle. De skulle også til Surtningssue nemlig, og lurte på om det var her man tok av. Jeg stusset litt, og lurte på om ikke de skulle vært i Memurudalen? Alle ruter fra denne siden involverer bre eller klatring, sa jeg. Neeeida, de skulle ikke opp Memurudalen, og de kjente noen som hadde gått her før, og det var ikke noe sånt. Eh neivel? Dere mener kanskje sør-eggen da, foreslo jeg, og pekte opp på det som ser temmelig bratt ut derfra, og presiserte at det vel var utsatt klyving, ikke direkte klatring. De avfeide meg bare, og sa de var mange som skulle til Surtningssue denne veien, men noen var foran, så de ville følge stien et stykke til. Så gikk de, og jeg tenkte "lykke til". Virket ikke som hun hadde kart. Etterpå innså jeg at de muligens skulle følge stien mot Glitterheim, og så gå rett opp til Austre Surtningssue. Men det er ganske fjernt å si du skal til Surtningssue, når du skal til den lite prominente øst-toppen som ligger tre kilometer unna...

© Morten Ødegaard

Vi skulle nå gå via breen, i hvert fall. Tre i følget hadde jeg holdt brekurs for tidligere, sistemann var førstereisgutt. Vi gikk mot enden av Øvre Russglopet, og traff på en flokk reinsdyr. De var litt skeptiske, og trakk seg unna. Vi lurte på å ta med en til å piffe opp Real-en, men lot være. Nå fikk vi snart breen i sikte. Det var nysnø i høyden, og tåke på toppen. Ned til Russglopet er det bratt og løst, men det går helt greit. Der møtte vi en gjeng sauer, som oppførte seg motsatt av reinsdyrene. Disse hadde det vært kjempelett å ta med seg. Men de fikk gå de også. Så gikk vi opp på vest-siden av bre-morenen så langt det gikk, og så over morenekanten og langs breelva opp til fronten.

© Morten Ødegaard

Breen var lett å gå innpå, og lett det første stykke oppover. Men så var det en del sprekker på tvers, og vi fant ingen vei på vestsiden. Vi fulgte sprekksystemet østover, sikra over noen sprekker, og prøvde til slutt å fire en ned som klatret opp igjen for å se om det var mulig å komme videre. Det var det ikke, og helt østre del hadde en synlig kjempesprekk. Vi brukte en del tid her, før vi innså at vi måtte helt på vestsiden igjen, kanskje til og med gå av breen. Og det måtte vi, det var faktisk ikke praktisk mulig å komme opp nedre del av istunga, fordi det var for store sprekker på tvers av hele breen. Vi gikk av, og fulgte kanten opp ca 70 høydemeter, før vi gikk på igjen i et snøfelt. Derfra var det grei skuring opp. Vi kunne slå leir i det solnedgangen farget toppene bak oss rosa.

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard

Vi teltet ute på blåisen, ca 20 m fra der jeg teltet forrige gang jeg gikk denne turen. Det var ikke jeg som valgte teltplass, så det var litt pussig. Men det er vel første sted det er relativt flatt, og stort nok mellom sprekkene til at det er plass til telt. Telting på is var nytt for de andre, men det går veldig greit å bruke isskruer til de viktigste festene, og bore hull til vanlige plugger for resten.

© Morten Ødegaard

Neste morgen var tåka tykk. Vi gikk i whiteout bort til den bratte snøbakken nord for toppen. Helt inne mot fjellet virka det stupbratt. Vi gikk et stykke mot nord før vi gikk opp, i håp om å omgå den store snøsprekken som pleier å være her. Bakken opp er bratt, rundt 45 grader tror jeg. Han som gikk foran syntes det ble i overkant, så jeg overtok fronten. Snøen var ganske hard, så vi ble nødt til å hogge trinn med øksa oppover. Hold på ca 20 min, men så ante jeg ugler i mosen, i form av konturlinjer i snøen litt opp. Gikk fire meter til, og stod da på en rygg på tvers av bakken, med fem meter bratt snø ned på baksiden, og overhengende snø opp igjen. Her var sprekken vår ja. Den fortsatte så langt jeg kunne se i begge retninger, og lot seg ikke krysse. Hva nå.. Jeg fabulerte litt om å følge ryggen nordover, eller å gå ned og prøve å gå opp igjen så langt nord vi kom, men begge deler ville tatt en del tid, uten garanti for at vi kom opp.

© Morten Ødegaard

Da jeg var her sist, gikk det ene taulaget opp her ganske greit. Mitt taulag gikk i stedet rett opp mot toppen fra breen, i en av snørennene. Jeg fabulerte litt om det også, men husket at det var enda brattere enn her, og at vi sikret i fjellet på veien. Vi hadde med litt kiler, men det ville også tatt tid. Og snøen var mye mykere sist - vi bare sparket trinn.

Det var rundt seks timer til siste båt gikk. Kom vi opp, gikk det fort ned Memurudalen. Men en bomtur til, så rakk vi det antagelig ikke. Jeg hadde jo vært på toppen før, så det var ikke så viktig for meg. Og de andre viste ikke særlig topp-iver, de ville bare være på tur. Jeg foreslo det jeg innså var eneste fornuftige alternativ i tåka: Gå ned igjen der vi kom fra. Det var de andre enige i, og slik ble det.

Nå kunne vi enkleste vei, og det gikk radig ned til det øvre innsteget på breen. Der kom vi under tåka igjen. Pakka sammen breutstyret, og fulgte brekanten helt ned. Videre lot vi være å klatre opp den løse moreneryggen, og fulgte breelva et godt stykke til, før vi kunne krysse morenen der den ikke lenger var en rygg. Nede i dalen konstaterte vi at vi hadde god tid til båten, og gikk en litt slakere vei opp fra Øvre Russglopet enn vi hadde gått ned. Dette er vel "normalveien", egentlig. Det var antydning til sti, og en varde i ura. Litt lenger, men lettere å gå, og ingen fare for å løse ut stein på hverandre.

© Morten Ødegaard

Så traska vi ned lyngen til vi kom inn på DNT-stien igjen. Var nede på hytta 50 min før båten gikk, så fikk tid til en vaffel. Namnam! Tilbake på Gjendesheim var det fortsatt kaos. Skjønner ikke at alle absolutt skal gå den samme turen. Ja, det er en fin tur, men det er det mange andre som er også! Og når man ikke engang ser de to fargerike vannene i tåka? Knutshøe var tåkefri hele dagen...

Jaja, vi var nå fornøyde med vår tur. Ingen topp, men alle syns det var topp likevel. Vi fikk gått en del på variert bre, hadde tidvis utsikt og teltet på 2100 m.