Zugspitze Chris 40 (17.08.2016)

Written by mortenh (Morten Helgesen) GSM+

Map
Ascents Höllenferner Moränengipfel (2,274m) 17.08.2016
Zugspitze (2,962m) 17.08.2016
Visits of other PBEs Höllentalangerhütte (1,387m) 17.08.2016
Höllentaleingangshütte (1,106m) 17.08.2016
Chris i gang med Via Ferrata til Zugspitze.
Chris i gang med Via Ferrata til Zugspitze.
Fin kløft.
Fin kløft.

Møtte bursdagsfølge til Chris på P2 nede ved Hammersbach før vi i samlet følge gikk rolig opp mot Høllentalklamm, en smal tilrettelegat kløft på nordsiden av Wettersteinfjellene.

Det kostet 4 Euro og komme inn i Klammen, og de tok selvsagt ikke kort, så jeg mått utfordre vekslekassa med 50-lappen min.

Klammen, eller juvet, var fint og flott det. Spektakulær natur, men mye folk langs den tilrettelagte stien og etter hvert ganske fuktig, så på slutten gasset jeg på for å unnslippe den lett klaustrofobiske følelsen og ventet på oversiden.

Resten kom etter hvert. Her delte vi oss forresten. De fleste returnerte, mens jeg, Chris, og kompisene hans Michael og Martin ble med videre opp mot Höllentalangerhytta.

Tysk alpehyttenatt

Hytta er nesten splitter ny (2015) og fin og pen innvendig, men med en del merkelige løsninger for en nordmann. For det første finnes det ikke en eneste søppeldunk her, enda de har egen forsyningsbane. Jaja, greit nok. Prisen er grei nok. Man betaler ca. 10 euro ekstra om man ikke er DAV (Deutsche Alpenverein) medlem.
Jeg betalte 54 Euro for halvpensjon uten nistepakke. Etter å ha innlosjert oss på flersengsrommet med madrasser på maks. 50 cm(!!!!) var det tid for mat. Maten var grei nok, men med små porsjoner. Det var ingen informasjon om at man kunne be om påfyll, noe de sultne blant oss fant ut i ettertid.

Fint landskap. Kvelden før turen ved hytta.
Fint landskap. Kvelden før turen ved hytta.

Vi satt litt ute på terassen før vi gikk og la oss, fikk faktisk øye på lysene på Zugspitze som tittet ut av tåka i skumringen. Flott landskap her inne i dalen.

Jeg tok madrassen ut av senga og la den på gulvet og sov i alle fall litt.

Vi våknet av regnet og / eller vekkerklokka litt over 5. Frokost var 5:30. For øvrig (som så ofte på alpehytter) et trist kapittel. Her skal man ut å gå lang tur og blir avspist med noe så stusselig. Ikke noe kaldt å drikke (saft, vann, melk, juice, det måtte ev. kjøpes), kun varmt (kaffe, te, kakao). Ingen form for buffet, ferdige porsjoner. Bl.a. med en surmelksmusli som jeg holdt på å spy av, altså må ting kastes. Brød tørt som Sahara osv. Kommer aldri til å forstå Alpehyttefrokoster. Gidder man å bære litt ekstra er man kanskje better off med å nyte medbrakt.

På grunn av regnet tok vi det litt roligere.

En fin vei til en ødelagt topp

Vi marsjet 06:42, rolig oppover dalen. Omtrent ved innsteget på klatrestien kom sola. Jeg ruslet litt oppover klatrestien og fant meg et fint sted å vente på de andre. Så fulgte litt lett Ferrate med et artig og luftig parti. I overkant var det en bekk med påfyllsmuligheter for vann (greit når det kun er vann til blodpris å få på hytta).
Videre ruslet jeg i forveien og kom etter hvert i siget og stoppet ikke før brekanten der jeg satte meg ned for å vente på de andre.

Overblikk over Höllentalerferner fra morenetoppen min. Ruta går opp fjellveggenca. midt i bildet og senere over mot venstre.
Overblikk over Höllentalerferner fra morenetoppen min. Ruta går opp fjellveggenca. midt i bildet og senere over mot venstre.

Drama i pausen

Drama del to

Etter at breutglidningsgutten var gått ned, kom Chris og co. Men siden jeg fikk lov å gå uten tau, ruslet jeg i forveien opp til et par som åpenbart slet ved isen uten stegjern. Jeg pratet litt med dem. Hadde dessverre ingen isøks til å hogge trinn for dem. Tenkte jeg kunne kastet stegjerna mine ned til dem når jeg selv var over, men de passet ikke til skoene deres. Mannen klorte seg fast på isen 3 meter over snøkanten og så ukomfortabel ut. Kona stod under og så like komfortabel ut.
Hun foreslo for mannen at de kunne gå ned og til venstre og rundt hele utfordringen. Jeg tittet på forslaget hennes og syntes det så ut som en god idé. Mannen var skeptisk på grunn av bresprekker på oversiden. Jeg tilbød meg å rusle rundt og sjekke for dem, noe jeg gjorde. Det var helt greit å runde, så jeg returnerte og sa det. De snudde for å prøve.
Jeg gikk tilbake rundt for å komme dem i møte, gikk opp på en morenetopp i nærheten og så på helikopteret som hentet gutten. Han var ikke kommet veldig langt nedover og befant seg sammen med en gruppe.
Paret kom sakte bortover, men de valgte åpenbart en undøvendig klønete trasé, så jeg gikk dem i møte for å tipse om en bedre variant. Jeg tenkte at når de nå kom over på den slake morenegrunnen ville alt være enkelt, så jeg ruslet opp moreneryggen og over snøfeltet til der ruta gikk. Stod og kikket etter paret og så en av dem der borte, og lurte på hvorfor det tok så lang tid. Til slutt kom helikopteret over morenen og landet. Jeg så noen gå ut, men ingen gå inn. Snart lettet det igjen, og siden så jeg ikke noe mer til paret. De evakuerte åpenbart med helikopteret. Men hvorfor? Terrenget var temmelig enkelt. Jeg fikk et stikk av dårlig samvittighet siden jeg hadde oppmuntret til denne varianten, men det var jo konas idé. Hadde jeg gått dem enda lenger i møte og "leid" dem rundt, kanskje det hadde gått bra da?
Hmm... Jaja...

Mens jeg sitter der kommer det et par enslige vandrere og litt senere en i større fart som haster oppover. Idet han passerer meg, ser han på treningsklokka si, deretter på meg og hilser "Servus", som de sier nedider. Jeg betrakter ham, ung gutt, terrengjoggesko, kortbokse og en minisekk. Vurderer tempoet hans og konkluderer med at han er i brukbar form, men at tempoet ikke er noe sånn voldsomt imponerende. Jeg har tidligere sett andre klore og streve litt over et isparti litt lenger oppe på Höllentalerfernerbreen og tenker, da han strener ut på snøen, at han kommer sikkert til å stoppe og ta på stegjern når han kommer opp til isen.
Men det gjør han ikke, han går et par meter opp, stopper, nøler og så i stedet for å fortsette rett opp (korteste strekket på ca. 30 meter is) begynner han å følge lister i isen ut mot høyre. Han stopper av og til og nøler, og etter hvert som han kommer lenger ut mot høyre mot brattere isformasjoner får jeg en litt følelse av at dette ikke er helt bra. Han begynner å klore seg fast med hendene, stopper litt, går videre. Under føttene hans raser noen steiner ut som deiser langt nedover isen. Jeg nistirrer på det som utfolder seg der oppe hele tiden og bare venter på at han skal snu, eller gli. Så går det litt lettere oppover og jeg krysser fingrene for at han skal klare det. Ikke så langt til snøen på oppsiden nå. Han drar enda lenger ut til høyre og forsvinner ut av synet. Idet jeg skal til å vende blikket mot andre ting, hører jeg utropet og straks ser jeg det absurde, en menneskeskikkelse som rutsjer ukontrollert nedover den strødde breisen og den skrapende lyden. Det oppstår umiddelbart en ubehagelig følelse i magen. Han raser i stor fart nedover isen, kun et par meter til siden for randsprekken og fjellet og fortsetter et stykke ut på snøen under, før han stanser.
En forbipasserende roper og spør om alt er i orden før han fortsetter.
Jeg observerer vedkommende et lite minutt, før jeg konkluderer med at noen bør sjekke han opp, så jeg springer av gårde, passerer en annen kar som lurer på hva jeg skal, og når snart opp til den forulykkede. Han har vondt. Skulderen er ødelagt og han har fått skrubbsår. Den andre mannen jeg passerte kommer etter, han har smertestillende og et bandasjeplaster. Jeg har ingenting, annet enn ei vannflaske jeg gir bort, siden han klager på sterk tørste.
Han har telefon, men ingen forsikring og er redd for kostnadene ved redning.
Vi lar han rusle nedover mot hytta, ikke med den helt store følelsen, men ingen er der og da villige til å ofre egen tur for ham. Medisinsk kunnskap har jeg ikke til å gjøre noen god vurdering, men vi vet at det kommer mange andre oppover som han kommer til å møte og han lover å ringe dersom det blir for vondt.

30 minutter senere kommer helikopteret.

Chris & co. på vei oppover breen.
Chris & co. på vei oppover breen.
Litt trafikk ved utsteget.
Litt trafikk ved utsteget.

Veien videre

Etter alt dramaet har omsider Christian og kompisene fått på seg tauet og kommet i gang med taulagsvandringen. Jeg har spurt Chris om det er greit at jeg går uten tau, og det er det. Han vil være på den sikre siden, noe som er greit nok, men i praksis bruker ingen tau på denne breen.
Over det kortet ispartiet er det enkel snøvandring opp til utsteget. Chris var litt usikker på smeltekløfta her, siden han har lest at den kan være vanskelig å passere, men den utsteget viser seg å være svært greit. Jeg rusler et kort stykke opp den bratte klatrestien før jeg venter. Det blir litt kaos og nesten småknuffing ved utsteget. Det er liten plass og mange som vil av breen på en gang. Jeg er glad jeg kan slappe av her oppe på fjellhylla.

Videre oppover er det en fin klatresti. Stort sett mye enklere enn det man tenker når man ser veggen nede fra breen, men enkelte steder er det veldig godt å ha Via Ferratasettet og kunne slenge det innpå vaieren.

Ganske høyt oppe i ruta.
Ganske høyt oppe i ruta.
Nærmer oss toppen. En byggekran! Juhuu :-)
Nærmer oss toppen. En byggekran! Juhuu :-)
Bortover Jubileumsryggen.
Bortover Jubileumsryggen.

Jeg kommer etter hvert opp på toppen, men går forbi det høyeste punktet, og tenker at det er symbolsk riktig at Chris kommer først opp i dag. Jeg rusler i stedet bort til byggeplassen og landsbyen bortenfor. Skrekk og gru, hvordan kan noen voldta en fjelltopp på denne måten. Det er med avstand den meste ødelagte fjelltoppen jeg har opplevd i mitt liv. En norsk ås med fjernsynstårn eller militæranlegg er jo bare barnematen i forhold.

Jeg holder ikke ut lenge, så jeg rusler tilbake, ringer Chris som sier de ikke er langt unna. Jeg bestemmer meg for å rusle litt utover Jubileumsryggen bare for moroskyld. Går ikke så veldig langt, kun forbi de første klyvepunktene og så går jeg ned og møter Chris og Martin. Michael har falt bak og kommer senere.

Vi går sammen opp, og avslutter med Jubileumsryggen i stedet for turistvaieren siste biten til topps. Chris sitt 40. årsønske og 16. og siste tyske "fylkestopp". Jeg har en musserende vin i lomma som vi åpner og kan feire.

Vi konstaterer også at det høyeste punktet er ikke der korset står, men noen meter før. Senere ser vi at 90% av alle som går opp følger vaieren rett forbi og har defakto ikke vært på Tysklands høyeste faste punkt om man skal være pirkete. Jeg sier det til noen, men de ser bare dumt på meg :-)

Toppen og byggekrana :-)
Toppen og byggekrana :-)

Alle møtes på terrassen og tog ned

Hele følget møtes på terassen, og jeg får sikret meg to stk Bratwurst til 8 euro med baguett og ketchup og sennep. Wow, det var ikke så ille dyrt her oppe.
Så blir det felles fotografering og Chris følger søstera, nevøen sin og til og med mammaen ut til toppen.
Til slutt tar vi banen ned og dagen avsluttes med middag i Garmisch.

Takk for en fin tur Chris. Veldig artig rutevalg til Zugspitze.
Takk for innbydelsen og gratulerer så mye med 40 år!!!

Ruta

Flere bilder

User comments

  • -
    avatar

    Snakk om

    Written by Olepetter 29.08.2016 15:08

    å oppleve drama; to helikopterredninger på samme dag! Ruta opp virker interessant; jeg er jo ellers godt kjent i området. De spilte ompa-ompa-musikk for full guffe på spisestedet der oppe, da jeg sist var der. Ødela om mulig enda mer av topp-opplevelsen, skjønt skal man ha det, går man kanskje ikke til Zugspitze...

    • -
      avatar

      Aw: Snakk om

      Written by Chris 29.08.2016 15:23

      The next rescue was already the next evening. During the night 18./19. a guy went up all alone. When he didn't return on 19th as planned his wife called the rescue team who found him dead in a crevasse. Most likely he slipped while getting over to the start of the via ferrata.

      It's unbelievable how poorly many have been equipped, even without crampons on Höllentalferner.

      • +
        avatar

        Sv: Aw: Snakk om

        Written by Olepetter 29.08.2016 15:35
  • -
    avatar

    Thank you!

    Written by Chris 29.08.2016 10:37

    Thank you Morten, for being with me on that day and trip. I appreciate it a lot that you have taken the long way down to the Alps for it! It was such a great day. Also thanks for the sparkling wine on the summit, yeah, a birthday with style. :-)

    Nicely written report and great pictures (as usual). :-) I agree abut Höllentalangerhütte. It wasn't the worst place but they could do better, especially about the breakfast. I really don't understand why they can't put a small buffet so everybody can take what he/she likes to eat and drink (including water!). Luckily I couldn't resist to ask if the menu is intended to be that small so we got the main course twice which we really needed, haha. Too bad that Michael already ordered a soup.

  • -
    avatar

    Praktfull rute

    Written by otto 24.08.2016 16:38

    Gratulerer med vel overstått bursdagsfeiring til Chris

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.