Amputert Soleiebotntravers med én mosebefengt og løs tind. (18.08.2016)

Written by angjerd (Angjerd Amb)

Characteristic	Alpine climbing
Map

Ascents	Lauvnostinden (1,970m)	18.08.2016
Ascents	Nørdre Soleibotntinden (2,030m)	18.08.2016

Dette var dagen derpå-turen som ble litt mer slitsom en Storen-turen. Det begynte jo ganske avslappende med en sneglefartmorgen/frokost/sekkpakking. 4 timer med øynene igjen og kroppen i vater (også kalt søvn) hadde vi også fått oss. Finvær er turvær, var vi enige om, og vi la i vei fra campen ved Turtagrø for å gjøre Soleiebotntraversen. Klokka 13.00. Morten har laget en utmerket rutebeskrivelse av det som endte opp med å bli et litt mer strabasiøst prosjekt enn vi først antok at det skulle bli. Den inneholder mose, løsmasser, fine bilder og en herlig forferdelig taulengde opp det vi døpte for "Søppelruta". Alt dette, og mere til, kan man lese mere om i Mortens rapport, men jeg vil bare føye til et par bilder, et par ord og en liten tilleggsopplysning om "Søppelruta": Skulle man la seg forlede til å klatre opp der, må man nok dessverre belage seg på at store mengder av de opprinnelige moseklæddene er pirket løs og kastet vekk, men heldigvis er mesteparten av de store steinblokkene man ikke har lyst til å putte sikringer i (eller holde seg i for den saks skyld) bevart i sin opprinnelige form.

Her har vi akkurat kommet oss ut av et parti med bratt ur og digre, løse steinblokker, og kan fortsette videre på nordvestryggen til toppen av Lauvnostinden. Nørdre Soleiebotntinden stikker opp i midten omtrent, og Store Austanbotntind er den lille, blågrå klumpen med snø på til høyre for den igjen.

På ryggen mellom Lauvnostinden og Nørdre Soleiebotntinden var det Hurrunganefjell på alle bauger og kanter.

Akkurat her måtte vi ned fra eggen. Vi fant noen renner (i den retningen Morten kikker) vi kunne klyve ned, og så traverserte vi videre i løs ur bort til der hvor klatringa opp til Nørdre Soleiebotntind begynte. Det skal være lettere å gå opp den snørenna man ser på bildet.

I mellom fjellbildet over og solnedgangbildet under skjedde det en hel del jeg ikke tok bilde av. Antakeligvis skyldtes det hovedsaklig at jeg sikret Morten mens jeg skjønte i mitt stille sinn at vi nok ikke kom til å gå ut på de søre Soleiebotntindene. Det var jo litt synd, men det som var veldig fint var at Morten greide å lede oss hele veien opp til Nørdre Soleiebotntind. Det var en skikkelig intenst fin solnedgang på ferde, men Morten sa at han ikke greide å nyte den helt fordi han var stressa. Da ordnet vi det sånn at jeg tok bilder mens Morten ordnet tau. Morten var dessuten stressa på en veldig rolig og ustressende måte, så jeg greide nesten helt å fortrenge uroen over at vi stod midt oppå et klatrefjell akkurat i det det ble mørkt.

Solnedgangen kom da vi var på toppen av Nørdre Soleiebotntind. Den burde kanskje heller ha kommet lenge etter at vi kom ned fra fjellet.... men sånt skjer.

Her husket vi på at det var meldt regn utpå kvelden. Her skjønte vi også at værmeldingen kom til å få helt rett. På toppen av Nørdre Soleiebotntinden når mørket senker seg...hva mer kan man ønske seg? Vi tok en laban til. Det er lov med tredobbelt topplaban i sånne tilfeller.

Oiiiii, nå er det like før det blir helt stappmørkt!

Vi kom oss ned fra Nørdre Soleiebotntind i en rappell som endte med hodelykt omtrent to tredjedeler ned. Vi hadde såpass med flaks at regnbygene som hadde rullet inn mens vi stod og klargjorde oss for nedstigning ikke begynte å tømme seg før begge var ute av tauet og tauet var nede fra fjellet. Våt og sliten retur, men humøret var det ingen ting å si på. Selv om vi har en tendens til å ikke ville gi oss når vi burde, Morten og jeg, så har vi også en tendens til å bevare et godt humør selv når det røyner på. Det er ikke så dumt. Takk for denne episke turen, Morten. Den kommer til å leve lenge i hukommelsen :)

User comments

Comment title:

Characters left: 1000

Comment text:

You need to be logged in to write comments.