Hadde for et par dager siden vært på tur til dette fjellmassivet, men delvis på grunn av tåke og delvis på grunn av dårlig forarbeide bommet jeg på toppen. I dag var meldt finere vær, og attpåtil hadde jeg fått med meg Bente. Kjørte fra Alfaz del Pi først til Guadalest, og videre forbi denne gjennom Benifato. Like etter dette skarpt av oppover til venstre, mrk Font de Partagas. Asfaltert til å begynne med, etterhver asfaltert/gruset vei i slyng oppover. Ved Font de Partagas kilde med anbefalt drikkbart vann og tillaget rasteplass med mulighet for grilling. Fulgte skilting mot Passet de la Rabosa, grusvei gjennom kulturandskap med bl.a. mandeltrær til å begynne med, etterhvert smalere sti med stedvis vegetasjon voksende innover sentrum av stien.
Vi nærmer oss Passet de la Rabosa(horisont senter)
Etter et par km veidele, tok det venstre av disse forbi ny(forlatt?) bebyggelse, med snart modne bjørnebær i mengder. Bratt kneik gjennom tett buskvegetasjon, men god sti. Etter dette inn på nærmest kjerrevei et lite stykke før nytt stidele hvor vi tok skarpt til venstre, og vi kunne nå se Passet de la Rabosa i sørøstlig retning, med den bratte og utilnærmelige østveggen av Aitanaryggen rett mot. Mot nordvest(høyre) kunne vi skimte master og (radar?)kuppel oppe på toppryggen. Vi passerte en snøsilo på venstre side like etter at vi tok av, fin sti og oversiktlig terreng oppover mot Passet de la Rabosa; siste stykket bratt ur men med godt merket tråkk, delvis helt inntil den nesten vertikale bergveggen. Kort klyveparti før den første trange passasjen i berget, og så noen meter til neste trange passasje; "Fat Mans Agony", men helt uproblematisk å smyge seg gjennom.
Like etter "Fat Mans Agony" åpnet det seg en smådramatisk karstlandskap i kalksteinsfjellet med en dyp og steil kløft til høyre for stien. Litt ned i sørøstlig retning før vi svingte nesten 180 gr i vestlig retning mot toppmassivet. Da vi nærmet oss toppen så vi til vår overraskelse at toppen var inngjerdet med utoverhengende piggtrådgjerde, trolig militært område. Til alt overmål kom det etter kort tid en jeep kjørende innenfor gjerdet hvis formål tydeligvis var å sjekke opp hvem vi var og hva vi hadde til hensikt
Det var et par hundre meter og 8 høydemeter rusling bort til toppen, men altså fysisk umulig å komme bort dit. En tydelig varde markerte et distinkt høydepunkt øst for det inngjerdete området.
Som forrige gang jeg var her oppe tåkeskyer fra sørvest, mens det øst for ryggen var rimelig klart. Nedtur selvsagt samme vei; så ikke andre muligheter...
Nesten nede igjen lot jeg meg friste til å bestige smått imponerende Penyo Rapel, som hadde skikkelig overheng mot sørøst. Mest opptatt av ikke å tråkke på giftige kryp i det stiløse terrenget opp til toppen(så ingen slike de to ukene i Spania..), lett småklyving opp på det luftige toppunktet med flott utsikt mot det frodige landskapet rundt Font del Partagas
User comments