De Syv Søstre (25.07.2016)

Etter Kvigtinden kjørte vi "Villmarksveien" videre nordover for å ta Oksskolten neste dag. Dette er en vei som ikke anbefales, den er gørr kjedelig med skau på alle kanter. Vi så riktignok en hare og en trane som gjorde litt villmarksaktig.
Termostaten på bilen begynte å leve sitt eget liv, og syntes jojo var en morsom lek. Vi var ikke så gira på å stå bilfast langt inni fjellheimen veg Kjenndalsvatnet. Værmeldinga var strålende og det var da heller ikke aktuelt å leke bilmekaniker i finværet. Gjorde derfor en helomvending, og da vi kom til Korgen susa vi sør og vestover igjen, ut til Sandnessjøen. Vi ville erobre De Syv Søstre! Har ønsket det flere ganger tidligere, men alltid når vi har vært ved Sandnessjøen har det vært regn og tåke. Men nå var dagen for å prøve seg på denne langturen :-)
Startet i sør med Breitinden, morratåka lå fortsatt godt nedi fjellsida. Temperaturen var bra og den steig i takt med høydemetrene. Det ble glimtvis litt sol, og vips var vi over tåka. Det er alltid et mektig skue, å bare se toppene av fjellene rundt. Innen vi var på toppen av Breitinden var tåka borte og den kom aldri tilbake.
Så gikk det slag i slag, opp og ned, opp og ned. Vi satte tidlig ny rekord i høydemeter, og det kjentes godt.
Kvasstinden og Tvillingan (eller Trillingan som vi døpte de til). Turistforeninga godkjenner den først og lavere nord-tvillingen som en av de syv. Men vi ville over til den høyeste av de. Gikk bort til overkant av skarrdet mellom disse, og ned mot venstre gikk det en tydelig "sti". Lett å klyve ned her. Opp på andre siden gikk greit for Ivar, jeg var litt mer skeptisk. Men prøvde meg litt lenger mot venstre enn han hadde gjort, og der var det ingen problem å klyve opp. Store faste blokker med bøttetak. Fornøyd med at vi prøvde oss, ingen andre rundt oss gjorde det.
Ganske mange som gikk alle syv i dag, og det var stadig to par som vi møtte, gikk litt omhverandre og litt sammen. Koselig.
Skjerdingen og Grytfoten. Gikk greit fortsatt men kjente jo at man hadde vært lenge ute. Motivasjonen og humøret på topp. Og nok mat, sjokolade og drikke. Siste og høyeste topp var enkel, Botnkrona. Sola var begynt å bli rødlig, utsikten var upåklagelig og cola'n smakte himmelsk. Så var det "bare" 1000 hm ned igjen. Vi hang oss på noen som vi kunne ta taxi med for å hente bilen. Gikk litt for fort for mine knær som nå begynte å skrike etter smøreolje. Tok frem stavene og roa ned tempo litt.
Tok igjen det ene paret vi hadde møtt mange ganger i løpet av dagen, ikke bra for de lå nå et godt stykke forran oss. Viste seg at han hadde fullstendig kollapsa. Kom en lege like bak oss som fikk undersøkt og ringt til sykehuset. Han kom seg såpass at han gikk for egen maskin ned. Ivar bar sekken hans og han fikk låne mine staver. Gikk sakte men sikkert nedover. Flott solnedgang og Purple Rain på himmelen. Var nede fra fjellet etter 16 timer på tur. Vi klarte det! Vet fortsatt ikke hvordan det går med han som kollapsa, annet enn at han måtte på sykehuset dagen etter. Ikke bra.
Dette har vært en ønsketur i mange år, og endelig har vi gjennomført den! Og det sto på alle måter til forventningene! Gjør den gjerne om igjen :-)

© Live Firing Solheim